Russell Brand og problemet med metoo
Anklagene mot den kjente britiske komikeren kommer med en lapskaus av dystopiske elementer i den nye medievirkeligheten, og illustrerer hvordan metoo kan brukes som politisk verktøy.
Mens Norge har vært distrahert av ekteskapsproblemene til Erna og Sindre, har Russell Brand stjålet all oppmerksomhet i England.
Brand har blitt anklaget av fire kvinner for varierende grad av seksuelle overgrep, som skal ha forekommet mellom 2006 og 2013. Kvinnene har fremmet anklagene i en TV-dokumentar på britiske Channel 4 og en artikkel i Sunday Times, og de to mediene oppgir å ha samarbeidet i flere år med “etterforskning” av saken. Resultatet ble slynget ut til det britiske og internasjonale publikumet 16. september.
Dystopisk maktgrep
Brand er ikke dømt for noe, han er ikke engang siktet, eller avhørt. Likevel var YouTube på pletten et par dager etter nyheten slapp og fastslo at han blir «demonetized», det vil si mister retten til å tjene penger på annonseinntekter.
Brand har over 6 millioner abonnenter på Youtube, og over 1.5 millioner på Rumble, som følger hans uavhengige nyhetsprogram hvor Brand bruker sitt knivskarpe vidd, omfattende ordforråd og lynkjappe tunge til å presentere et sterkt kritisk blikk på blant annet pandemihåndtering og massevaksinering, hovedstrømsmediene, multinasjonale selskaper, og vestens rolle i krigen i Ukraina.
I et udiskré og dystopisk maktgrep har leder i House of Commons komité for Kultur, Media og Sport, Dame Caroline Dinenage, sendt ut trusselbrev til Rumble og Tiktok og «anbefalt» at Brand mister inntjeningsmuligheter. Brevet ble sendt 19. september, tre dager etter at anklagene ble publisert.
Videonettstedet Rumble har utvetydig avslått anmodningen i et svarbrev hvor de kaller brevet fra komiteen for “extremely disturbing”, og fastslår at Rumble er viet til å forsvare et fritt internett, og at innholdet til Brand har ingen forbindelse med anklagene.
Responsen på Rumbles prinsipielle standpunkt er blant annet at selskaper som Burger King, Asos og Hellofresh har trukket all annonsering fra hele Rumble, i protest mot at Brand får fortsette å publisere og motta inntekter. Rumble kan også potensielt låses ute av hele Storbrittania etter innføringen av den nye “Online Safety Bill”, som åpner for sensur av såkalt “misinformation” og annet som utfordrer “tryggheten” til brukerne.
Rumble må dermed vurdere hvor mye de har råd til å tape på å forsvare verdier som ytringsfrihet, uskyldspresumsjon og fri informasjon, etter å bli straffet med nettets svar på økonomiske sanksjoner. Samhandlingen mellom konsern og stater om å utestenge uavhengige stemmer fra internett, kun basert i anklager, er ekstremt dyster.
I neste substack-post skal jeg gå detaljert gjennom anklagene mot Brand slik de fremkommer i Sunday Times’ artikkel. Men først vil jeg ta en kort gjennomgang av det gåtefulle fenomenet vi kaller “metoo”, og belyse noen av de mange problematiske elementene i det. Og som jeg skal vise neste gang, er disse problemene smurt tjukt utover Russell Brand.
Automatisk irrasjonell respons
Reaksjonene på anklagene mot Brand er ute av alle proporsjoner, men er samtidig helt forutsigbare. Som jeg beskrev i forrige substack om Sigbjørn Gjelsviks “kysseepisode”: Antydninger om metoo setter det limbiske systemet i alarmberedskap, mens skrekkelige bilder av overgrep oversvømmer tankene.
Saker om sex og sedelighet tapper blod fra pannelappen og fører det ned i reptilhjernen, en prosess som selvfølgelig ikke startet med metoo, men er like gammel som menneskeheten. Den automatisk irrasjonelle responsen innebærer at man bør være ekstra påpasselig med å dømme – det motsatte av hva som skjer i nesten alle slike saker.
De emosjonelle reaksjonene som uungåelig oppstår i møtet med særlig alvorlige anklager, som drap eller voldtekt, er mye av begrunnelsen for rettsstatlige prinsipper som rettssikkerhet, bevisbyrde og uskyldspresumsjonen. Foruten å beskytte mot vilkårlig maktbruk fra statsmakten, er disse prinsippene avgjørende nettopp på grunn av tendensen til å overmannes av følelser og deretter forhåndsdømme.
Alvorlige anklager skaper et mentalt bilde av uhyrlige handlinger, et bilde som lett overskygger bevisførsel, og like lett fester seg på den som er anklaget. Raseriet fra tanken på den kriminelle handlingen fører til et behov for rettferdighet og gjengjeldelse, ofte på bekostning av faktiske bevis. Grelle eksempler på dette har kommet frem her hjemme de siste tiår, blant annet i justismordene knyttet til Baneheia-saken og Birgitte Tengs-saken.
Tro på anklager
Å tilskrive skyld uten lov og dom er stammejustis, den banale og barbariske rettferdigheten til mobben. Og den har vært altfor gjeldende i fenomenet metoo.
Metoo var på mange måter et opprør mot rettsstaten, i frustrasjon over at voldtekts- og overgrepssaker angivelig gikk ustraffet på grunn av vanskelighetene med å føre bevis og dermed oppnå domfellelser. Slagordet “Believe women” ble lansert som en slags løsning på dette problemet, en løsning som i praksis bare innebærer at anklage skal være tilstrekkelig for å bevise skyld.
Anklagene mot Russell Brand, og reaksjonene på dem fra et vell av innflytelsesrike personer og institusjoner, følger nå dette mønsteret. Basert i anklager alene – publisert i en avis, uten at anmeldelse foreligger – blir han forhåndsdømt, og sanksjoner iverksatt.
Argumentet for å “tro på kvinner”, er primært basert i en antagelse om at ingen ville dikte opp så alvorlige anklager. Men mistroen til kvinners kapasitet for bedrag er i beste fall naiv, og er uansett helt irrelevant for å bestemme skyld. For skyld skal bestemmes av bevis fremlagt etter en due process – en rettferdig rettergang.
Uvitenheten om egen offerstatus
Samtidig overser tros-argumentet at andre faktorer enn løgnaktighet kan spille inn, og særlig én faktor har gjort seg gjeldende i metoo-saker, nemlig hukommelsens feilbarlighet og påvirkelighet.
Foreldelse finnes for en grunn. Jo lenger tid siden en handling er begått, jo mindre klart blir omstendighetene rundt handlingen, for ikke å nevne den subjektive opplevelsen av den. Erindringen er svikefull, og med tid kan den både utviske fortiden og skape den på nytt.
Dette er spesielt gjeldende for metoo, et fenomen definert ut ifra undertrykkelsesnarrativet i feministisk ideologi, som postulerer at kvinner har blitt undertrykt i all historie, og at seksuelle overgrep har vært normalisert og institusjonalisert i hundreår. En eiendommelig del av denne undertrykkelsen, er at kvinner selv ikke har vært bevisst at det skjer, eller til og med støttet opp om den.
Uvitenheten om egen undertrykkelse er sentral i metoo, hvor nesten alle saker har et element av at offeret bevisstgjøres om sin egen offerstatus, hvor den ikke var kjent tidligere. Opplevelser i den erotiske arena blir gjenopplivet i hukommelsen, og tilskrevet helt nye dimensjoner i lys av en teoretisk-ideologisk oppvåkning. Denne omdefineringen gjerne lang tid i etterkant, illustrerer en annen side av metoos opposisjon mot rettssikkerhetsprinsipper – nemlig den nye seksualmoralens tilbakevirkende kraft.
En ambivalent episode fra fortiden blir plutselig til en vaskeekte instans av historiens systematiserte vold mot kvinner. Eller en instans av det som ofte beskrives med det etterhvert voldsomt ladede begrepet ugreit - eller not ok på engelsk - hvor betydningen glir stadig nærmere mot kriminelt.
Utvanning av begreper
Denne begrepsglidningen gjør seg også gjeldende ved at begreper som “voldtekt” og “overgrep” antar både bredere og vagere former. Der hvor “voldtekt” i alminnelig forståelse tidligere - og fremdeles, for de fleste - var uløselig knyttet til nettopp vold, til fysisk tvang, kan voldtekten nå innebære en seksuell handling som skjedde uten eksplisitt samtykke, ofte imellom to parter som er i en seksuell relasjon allerede – noe som er tilfellet i alle anklagene mot Brand.
En kvinne kan ha frivillig sex på kvelden, men bli voldtatt i samme seng morgenen etter, uten at hun gjorde merkbar motstand1. Likeledes kan en seksuell handling som opplevdes tvetydig, eller endog frivillig, i øyeblikket, i ettertid omdefineres til overgrep.
Seksualiteten og forførelsen er enda mer lunefull enn erindringen, og selve forestillingen om at dens irrganger alltid skal kunne reduseres til enkle svart-hvitt kategorier som “samtykkende” eller “greit”, er psykologisk banalt og juridisk katastrofalt. Begjæret tar lett kontroll over forstanden, og kan lede til å utføre handlinger som var villede i øyeblikket, men skamfulle eller forvirrende i ettertid. Tapet av kontroll er innbakt i seksualitet, og forsøket på å rasjonalisere det møter uungåelig på sjelelige blindveier.
Men å bruke fysisk vold for å tvinge seg til sex med en motvillig partner, er ikke rammet av denne tvetydigheten. Og et av feminismens og metoos største overgrep mot samtiden, var å vanne ut denne distinksjonen. Utvanningen ble brukt for å overføre alvoret og fordømmelsen som tillegges faktisk voldtekt over på langt mindre alvorlige forhold. Det er en begrepsbruk som er parasittisk på opprinnelig begrepsforståelse, og skulle skape inntrykket av at samtykkende sex på “feil” grunnlag – som å ligge med sjefen – er sammenlignbart, om ikke identisk, med voldtekt.2
Anerkjenne subjektiv opplevelse
Metoo var aldri mest fokusert på faktisk voldtekt og faktiske overgrep, men mot det ulne, ambivalente og tvetydige, mot det som ble kalt “asymmetriske” forhold og maktrelasjoner, mot seksuelle relasjoner som kunne “problematiseres” post facto, og mot flørt, sjekking, eller bare kommentarer som kunne oppleves upassende. Metoo benyttet ivrig woke-ideologiens mest absurde verktøy, det å gjøre subjektiv, personlig erfaring til noe uangripelig – hvorfra “believe women” har sitt opphav. Subjektiv opplevelse omgjøres til et uomtvistelig faktum.3
I forlengelsen skal man tro på og anerkjenne kvinners følelser og opplevelser, noe som medfører svært paradoksale resultater. En handling eller opplevelse som for én psykologisk robust kvinne vil oppleves bagatellmessig, kan oppleves sjokkerende for en mer skjør kvinne – særlig dem som er indoktrinert i teorien om undertrykkelse. Dermed oppstår absurde resultater som at den samme handlingen vil være uproblematisk i ett tilfelle, men direkte kriminell i en annen. “Offerets” opplevelse bestemmer overtredelsen.
Husk at for eksempel metoo-bruduljene rundt Trond Giske aldri dreide seg om noe fullbyrdet samleie – langt mindre overgrep – men om tekstmeldinger, kyss og det noen anså som upassende oppførsel. I praksis var oppstandelsen drevet av feminister som ikke ønsket menn i politisk ledelse overhodet, og i hvert fall ikke tålte at Giske forsøkte å sjekke opp yngre damer i partiet. Hvorvidt den oppførselen var klok, er én ting, men at det skulle kvalifisere til eksklusjon fra politikken, er noe helt annet. Derimot ble metoos tvetydige, subjektive og ulne karakter et perfekt våpen for politiske utfordrere – som Hadia Tadjik – til å fjerne Giske.
Stilne en bråkete kritiker
I tilfellet Russell Brand er elementet av metoo som politisk våpen, forsterket eksponensielt. For anklagene mot Brand har et vesentlig tilleggselement, nemlig at han i en årrekke har hatt millionvis av følgere på sosiale medier og samtidig forfektet et budskap som er ekstremt upopulært blant verdens mektigste institusjoner, bedrifter og stater. Og det er i de mektiges behov for sensur og sanksjoner mot opposisjonelle, at mobbjustisen i fenomener som metoo blir spesielt farlig. Når anklager er tilstrekkelig for å fjerne folk og hele plattformer fra internett, så vil det bli brukt av kyniske krefter til å oppnå deres mål.
Muligheten for maktapparatet til å utnytte den subjektivismen som er rådende både i metoo og andre angivelige frigjøringsbevegelser basert i historiske undertrykkelsesnarrativer – som antirasismen og pride-bevegelsen – virker å være oversett av mange naive støttespillere, som bare anser seg selv som på siden til “det gode”, og ikke innser hvor åpne disse bevegelsene er for å utnyttes.
Anklagene mot Brand er umulig å vurdere uten å inkludere hans posisjon som populær politisk opposisjonell, og at budskapet hans utfordrer enormt mektige grupper. Mange etablissementskritikere tok det også for gitt at saken var et koordinert angrep fra politisk og journalistisk elite, for å stilne en bråkete kritiker.
Selv tror jeg ikke på noen overlagt konspirasjon, men heller at Brand har provosert visse journalister både politisk, ideologisk og personlig, og at dette har motivert dem til å igangsette en “etterforskning”. Det skal ikke mer til enn en håndfull dedikerte ideologer - eller sladderjegere - i store mediehus, for at en heksejakt igangsettes.
Men etter at heksejakten er i gang, kan både statlige og økonomiske krefter hoppe på, og utnytte situasjonen for å oppnå sine mål. Slik det har blitt gjort av Caroline Dinenage, som nærmest umiddelbart grep inn, på vegne av staten, og krevde at Brand mistet muligheten til å hente inntekter fra sosiale medier.
Dinenage er gift med Lord Mark Lancaster, som blant annet er medlem av Forsvars- og sikkerhetskomiteen i NATO, og mest påfallende, har vært nestleder i den britiske hærens “77th brigade”, en avdeling som jobber med psykologisk krigføring. I følge en artikkel i Wired Magazine jobber 77th brigade med å bruke “social media to ‘control the narrative’, as well as disseminating UK government-friendly podcasts and videos.” Dette er essensielt en offisiell propagandaavdeling, og kona til en av dens tidligere ledere har nå iverksatt en prosess for å sensurere kritikere av myndighetene.
Saken blir ikke bedre av at artikkelen og dokumentaren om Brand er belemret med alle metoos karakteristiske uklarheter, og av aktivistjournalistikkens ekstremt partiske metodikk. Det skal jeg se på i neste post.
Eksempler på dette ble brukt i saken mot Gaute Drevdal, Norges kanskje mest kjente metoo-sak som gikk til rettsvesenet. Drevdal ble blant annet anklaget for å ha hatt sex med partnere mens de frivillig sov i samme seng som ham, noen ganger morgenen etter samtykkende sex. Argumentet tar gjerne form som at “all sex skal være samtykkende”, og dermed at samtykke kvelden før ikke impliserer samtykke neste morgen, og at å legge seg i samme seng heller ikke betyr samtykke til sex. Foruten at dette overforenkler og politiserer kjønnsdrift, og fritar kvinner for ansvar, så ble det skapt en grotesk utvanning av voldtektsbegrepet – ved at den påståtte tvetydige sexen, ble sidestilt med voldelig overgrep. Denne sidestillingen ble altså ikke bare utført av overbeviste aktivister, men av tingrettsdommere som dømte Drevdal til 13 og et halvt års fengsel basert i denne typen anklager – som alle ble fremmet mange år i etterkant. Dommen mot Drevdal ble omgjort i lagmannsretten, hvor han ble frifunnet for åtte av ni voldtektsanklager, og dømt til 1 års fengsel for én sovevoldtekt.
Denne begrepsutvanningen er et generelt trekk ved alle de woke-ideologiske undertrykkelsesnarrativene. Særlig har begrepet “rasisme” blitt utsatt for det, hvor alt fra observasjonen av hudfarge, til åpen forakt for menneskegrupper, blir underlagt samme begrep. Også her foregår en revidering av historien, hvor hendelser som en gang ble oppfattet tvetydig, eller bare uproblematisk, blir omdefinert til noe hatefullt, og til et eksempel på bredere historisk undertrykkelse.
Her er det en tydelig parallell til debatten om transpersoner, og hvordan kjønn har blitt omdefinert til en mental forestilling – den subjektive opplevelsen til hver enkelt.