Russell Brand og metoo del 2 - Aktivistjournalistikkens anatomi
The Times artikkel om anklagene mot Russell Brand er en gjennomført drittpakke, blottet for nøytralitet, og konstruert for å overbevise om Brands skyld.
Israel og Palestina har stjålet det meste av medieoppmerksomhet de siste ukene, og kan få alt annet til å fremstå trivielt, med et mulig unntak av krigen i Ukraina, som nå har havnet i skyggen av Gaza og rykket enda lenger ned på rangstigen av nyhetsverdi.
Anklagene mot Russell Brand er for lengst ute av rampelyset, og kan virke enda mindre aktuelle nå, i lys av galskapen på Gaza. Men her på substack kan vi heldigvis holde på utenfor den etablerte forståelsen av aktualitet. For Brand er saken selvfølgelig langt fra over, og han er fortsatt ekskludert fra inntjeningsmuligheter på YouTube, mens han venter på om etterforskningen basert i anklagene mot ham skal føre til siktelse.
Metoo er dessverre fortsatt aktuelt, etter at det virket å dø ut en periode, og alle bevegelsens tilkortkommenheter er ettertrykkelig eksemplifisert i The Times’ angrep på Brand. For å redegjøre tilstrekkelig for hvor ille det er, vil jeg skrive minst en oppfølger til. Kanskje to.
Jeg har for øvrig ikke noe behov for å mene noe om den uløselige konflikten i bibelland, og mange virker å glemme at krigståka ligger tjukt over skjermen, og at absolutt alt som formidles må møtes med resignert skepsis.
Hvis jeg skal ha en segway fra Gaza til Russell Brand og metoo, så er det dette. For som jeg skrev i del 1, nyheter og anklager som spiller hardt på følelser må møtes med forstand og distanse, og ikke minst må det tas høyde for alle de mulige alternerende motivene til både kilder og journalister.
Fire år i jakten på Brand
Anklagene mot Brand er utvilsomt trivielt sammenlignet med massedrap i midtøsten, men også sammenlignet med det meste annet av aktuelle politiske og samfunnsmessige problemer. Men Sunday Times, The Times og Channel 4 valgte å sette av ressurser til å etterforske Brand i fire år. 1460 dager. Tiden det tar å skrive en doktorgrad.
Begrunnelsen for å grave så dypt i Brands seksuelle fortid skal være at Times’ media redaktør, Rosamund Urwin, ble “gjort oppmerksom på rykter” i det britiske komikermiljøet om Brands “oppførsel”. Deretter har Urwin og Times-journalist Charlotte Wace satt i gang en dyptpløyende granskning som har pågått siden 2019, strukket seg over “hele kloden”, og involvert samtaler med “hundrevis av kilder.”
Omfanget utdypes i artikkelen:
Over the past few years, reporters have interviewed hundreds of sources who knew or worked with Brand: ex-girlfriends and their friends and family, comedians and other celebrities, people who worked with him on radio and TV, and senior staff at the BBC, Channel 4 and other media organisations.
Along with these interviews reporters have seen private emails and text messages, submitted freedom of information requests, viewed medical and therapists’ notes, scrutinised Brand’s books and interviews, and watched and listened to hundreds of hours of his shows on the BBC, Channel 4 and YouTube to corroborate allegations.
Man skulle tro de etterforsket en krigsforbryter. Og mange av dem er nok fremdeles på frifot, fordi mektige mediehus er blitt befolket av journalister som ikke kan forestille seg noe verre enn en mannlig kjendis som lurer damer i senga.
Maks følelsesmessig effekt
Journalistenes overdimensjonerte selvbilde og tro på viktigheten av eget prosjekt kommer fram i en ufattelig klein video de har produsert som tillegg til artikkelen, hvor de blant annet har iscenesatt seg selv fordypet i arbeidet med å granske Brands YouTube og radioopptredener for å finne spor av usømmelighet.
Videoen viser også klipp fra Channel 4 dokumentaren som kom ut parallelt med artikkelen i The Times, hvor skuespillere er hentet inn for å spille rollen som de anonymiserte kvinnene bak anklagene mot Brand. Akkompagnert av et dystert soundtrack leser skuespillerne sitater fra anklagerne med stor emosjonell innlevelse, komplett med kreative closeups, dunkel lyssetting og mystisk skyggelegging, alt designet for å skape maks følelsesmessig effekt hos folkejuryen. (Videoen er bak betalingsmur, men utdrag finnes på YouTube her.)
Selve produksjonsrikdommen er fullstendig malplassert i det som skulle være en seriøs gravesak om straffbare forhold, og fungerer mest som en hån mot alvoret journalistene angivelig skal presentere. Men produksjonen tydeliggjør den spekulative psykologiske manipulasjonen som gjennomsyrer hele saken. Artikkelen og filmen er en gjennomført hit job, en drittpakke, blottet for nøytralitet, utelukkende konstruert for å overbevise om Brands skyld.
Den underliggende rettferdiggjøringen for å granske saken med denne enorme innsatsen og fravær av objektivitet, er så tatt for gitt at den ikke engang blir nevnt. Nemlig at Brand er en mektig mann som har misbrukt makten til å forgripe seg på uskyldige kvinner – en klassisk metoo-sak.
En rundbrenner av rang
Resultatet av det årelange etterforskningssamarbeidet fra tre forskjellige medier, er én påstand om voldtekt fra en kvinne Brand datet en kort periode, og et par-tre anklager om seksuelt tvilsom adferd. Det er hva det hele koker ned til. Og det er etter å ha saumfart den seksuelle historien til en mann som oppgir å ha hatt sex med over 1000 damer, inkludert 80 på ei uke, og 9 på én kveld.
For det er ikke noen Harvey Weinstein det er snakk om her. Russell Brand er en kjekkas, en Don Juan av det 21. århundre, og har ikke behøvd å lokke eller manipulere kvinner med trusler om at karrieren sto og falt på deres villighet til å beføle hans deformerte mikropenis. Brand har auraen til en rockestjerne, er velkjent for en flørtende, forførende omgangsform og en dominerende karisma, noe som har blitt offentlig eksponert hver gang han er på TV. På mange måter er denne væremåten nettopp nøkkelen til hans suksess, og det har ikke vært noen hemmelighet at suksessen har medført mange erobringer. Ikke minst har det vist seg, offentlig og dokumentert (se video under), at denne væremåten har vært effektiv og godt mottatt blant damene.
Brand har vært åpen og eksplisitt om sin egen “ekstreme promiskuitet”, og også blitt hyllet for det, blant annet med tre titler for “Shagger of the Year” i The Sun. Han var til behandling for sex-avhengighet i 2005, tilsynelatende til liten nytte, en avhengighet han skal ha pådratt seg etter å ha blitt rusfri fra heroin. Alt sammen offentlig kjent. Damene som har begitt seg ut på eventyr med Brand, har hatt alle mulige forutsetninger for å vite hva slags mann de involverte seg med. Og med unntak av et par promille, virker de å ha hatt en tilfredstillende opplevelse.
Avsløres fordi han kan påvirke politisk
Men The Times og co. har sporet opp en håndfull damer med dårlige erfaringer, og besluttet å offentliggjøre deres historier 10 til 17 år etter at forholdene fant sted. Kvinnenes begrunnelse for å komme med avsløringen nå, i følge journalistene, er nettopp oppfordring fra journalistene, og at Brand har blitt en influencer:
All [the women] said they felt ready to speak only after being approached by reporters. Several said they felt compelled to do so given Brand’s newfound prominence as an online wellness influencer, with millions of followers on YouTube and other sites.
“Wellness influencer” er her en eufemisme for konspirasjonsteoretiker med farlige meninger, samt en nedlatende betegnelse intendert til å fremstille Brand som en syreskada New Age-freak. At flere av anklagerne først følte seg kallet til å stå fram på grunn av Brands influencer-status – som altså i stor grad omhandler spredning av opposisjonelle perspektiv – bidrar ikke til å øke troverdigheten. Tvert imot er det en merkelig motivasjon, særlig tatt i betraktning av at Brand har vært prominent kjendis i Storbrittania i et par tiår, også under høyden av metoo-æraen for 5-6 år siden, som ville vært en ypperlig anledning for å avsløre ham.
Men det er altså Brands flørt med ulovlige politiske oppfatninger som har vippet vektskålen i favør å eksponere hans private seksuelle mørke. Først da han begynte å kritisere massevaksinering, multinasjonale selskaper og Nato, ble det nødvendig å informere allmenheten om hvor grotesk han er på soverommet.1
Alle mulige grunner kan for så vidt finnes for å holde tilbake en anklage om seksuelt overgrep, ikke minst at avhør og rettssak kan være en ubehagelig prosess med mye uønsket oppmerksomhet, uten en påtagelig gevinst. Og man skal ikke nødvendigvis forvente kjølig rasjonell vurdering fra mennesker som har blitt utsatt for en fornedrende eller traumatiserende handling.
Dette er imidlertid bare spekulasjon. Som nevnt i del 1, vi har rettssikkerhetsprinsipper for å beskytte individet mot vilkårlig maktbruk, og mot forhåndsdømming basert i emosjonell argumentasjon. Så hva er bevisene? Vel, det er en serie med påstander.
Forførerisk journalistikk
Denne typen sak kalles ofte “trial by media”, altså rettssak gjennom media, hvor en person siktes og dømmes i en sleng. Dette er “rettssaker” hvor ingen rett er involvert, uten balanse eller forsvar.
Den følelsesladde aktivistjournalistikken som The Times bedriver er i beste fall tendensiøs, og i realiteten skandaløs. De har utelukkende presentert én side av saken, og påtatt seg rollen som aktor og dommer.
The Times sak mot Brand består i hovedsak av to elementer. Det ene er fire anonyme anklager om seksuelle overgrep, hvorav kun én anklage er om voldtekt, som skal ha blitt begått hjemme hos Brand etter av kvinnen selv dro dit rundt klokka to på natta, på oppfordring fra Brand. Det andre element er indisier i form av beskrivelser om Brands problematiske oppførsel og væremåte – en form for karakterdrap.
Artikkelen starter mer eller mindre nøkternt nyhetsjournalistisk med oppramsing av anklagene. Men når kvinnenes historier skal fortelles snur de om på stilen, og går inn i en form for feature. Artikkelen er i det hele tatt en potpurri av journalistiske sjangere, noe mellom nyhetssak, kronikk, feature, novelle og leserinnlegg. Denne uklare formen er gjenspeilet i innholdet, som beveger seg i alle retninger, badet i emosjonelt språk og spekket med overflødige detaljer. Alt designet for å forføre leseren til å tro at Brand er skyldig.
Et usmakelig forhold
Første anklage dreier seg om at Brand hadde et kortvarig forhold til en 16 år gammel jente i 2006, da Brand var 30 år. Den seksuelle lavalderen i England er 16 år, så det dreier seg ikke om noe kriminelt, men heller det mange kan mene er umoralsk eller usmakelig.
Presentasjonen av denne anklagen, eller historien, begynner slik:
As her taxi approached Russell Brand’s home, Alice remembers the driver begging her not to go inside. Recognising the destination, he had started to ask questions. Alice admitted she was 16 and still in school.
She says the driver replied that his daughter was the same age and entreated Alice: “Please, I’m asking you not to go in there, you could be my little girl, and I would want someone to do this for her.” He offered to take her home without charge, but Alice insisted she was fine. “He had just such a sad look in his eyes,” she recalls.
I litterær innpakning får vi fra start en uverifiserbar beretning om en taxisjåfør som tryglet tenåringen om å ikke gå inn til Brand, angivelig fordi han visste hva slags mann Brand var. Dermed åpner historien dramatisk med en slags reddende engel, som dessverre kommer til kort.
Videre beskrives hvordan Brand sjekket opp jenta på gata, hvor hun ble sjarmert av kjendisen hun kjente igjen fra TV-skjermen, og godtok å bli med på date. Deretter har de innledet en seksuell relasjon. I følge Alice var Brand opptatt av å forsikre seg om at hun var “lovlig”, og blant annet krevd å se ID.
Noen av detaljene Alice deler om Brands væremåte – som er påfallende overensstemmende med hvordan han fremtrer på skjermen – er enten sjokkerende eller komiske, alt ettersom hva slags tålegrense man har. Blant annet skal han ha kalt henne “the child”, og da Alice fortalte Brand at hun var jomfru, sier hun at, “He was like, ‘Oh my God, my baby, my baby’, and picked me up and cradled me in his arms like a child and was stroking my hair. He’s like, ‘You’re like my little dolly.’”
Bedømmelsen av disse kommentarene er avhengig av ens egne etiske standarder, på samme måte som bedømmelsen av selve forholdet og aldersforskjellen. Det som er ubestridt, er at relasjonen var lovlig, og at Alice inngikk i den frivillig, og i utgangspunktet med entusiasme. Hun følte seg blant annet “giddy and special”, og insisterte på å fortsette forholdet, tross morens sterke innvendinger.
Ydmykende handlinger
Alice har én anklage om det journalistene kaller seksuelt overgrep. Det er at Brand ved en anledning skal ha “shoved his penis down my throat”, og at hun måtte slå ham i magen for å få ham til å stoppe. Alice påstår at Brand etterpå sa, «I just wanted to see your mascara running».
Påstanden underbygges i videoen som følger med artikkelen, hvor Alices beskrivelse etterfølges av et lydklipp fra Brands stand-up show, hvor han henviser til «the kind of blowjob where mascara runs.» Dette sammenfallet brukes som et slags bevis på troverdigheten i Alices forklaring – kun ved avspilling av lydklippet, uten annen kommentar. Journalistene har øyensynlig ikke vurdert muligheten for at Alice enten blander minnene sine fra tenårene, eller ganske enkelt gjengir en frase hun har hørt Brand si på TV. At hun repeterer nærmest ordrett en linje fra et komishow, kan like gjerne svekke troverdigheten i forklaringen, som styrke den.
En annen hendelse som trekkes fram, er at Brand skal ha klatret oppå Alice, åpnet munnen hennes og siklet i den, før han tvang henne til å svelge det. At det eventuelt var en merkelig og vemmelig ting å drive med, kan de fleste enes om, men om det kvalifiserer som overgrep, er langt mer uklart.
Disse hendelsene førte imidlertid ikke til et brudd. Forholdet sluttet først da Brand senere inviterte Alice hjem til seg, og hun oppdaget en annen dame i senga hans, og forsto at Brand hadde forhåpninger om trekant. Alice forteller, “I was so angry, and I said to him, ‘Why would you do this to me? This is so humiliating.’”
En kan altså merke seg at den ene hendelsen karakterisert som overgrep, var ikke tilstrekkelig for at Alice valgte å forlate forholdet. Den verste ydmykelsen var tilsynelatende ikke porno-inspirerte, og stadig vanligere, overskridelser som gagging og sikling, men å oppdage at mannen Alice muligens var forelsket i, ville dra henne med på gruppesex.
Å forbli i et fornedrende forhold blir ofte forklart med at kvinner er rammet av en eller annen form for psykologisk selvsabotasje eller villedning, og derfor klynger seg til destruktive partnere. Kvinnene er “tvunget” av mystiske underbevisste krefter, og derfor ute av stand til å bryte ut. Muligens finnes noe sant i det, og slike teorier blir gjerne brukt i metoo-apologi. Disse dels spekulative teoriene er imidlertid svært vanskelig å verifisere, og mange virker å overse at de de facto fratar kvinner evnen til autonomi. Dermed er alt ansvar overlatt til mannen, og han skal intuitivt forstå at partneren som forblir i forholdet og deltar seksuelt , “egentlig” ikke ønsker det.
Samtykkekompetansen til kvinner over lavalder
Alice har i senere tid kommet fram til at forholdet ikke var greit, at Brand bedrev “grooming”, og utnyttet hennes naivitet. Journalistene forteller at:
Alice has decided to speak out because she now believes that she was too young to be able to consent to a relationship with an adult man, and that the law should be changed to protect those under 18.
Alice har altså 17 år senere kommet fram til at hun ikke var seksuelt samtykkekompetent som 16-åring, og kanskje har hun rett i det. Men britisk lov er enn så lenge av en annen oppfatning, og ligger ikke an til å heve seksuell lavalder til 18 år – en lovendring som ville bydd på et vell av problemer, for eksempel overgrepsanklager mot godt kjønnsmodne og samtykkende tenåringspar, for å nevne kun ett.
Argumenter for å heve lavalderen kunne og burde vært fremmet i en helt annen form enn i en artikkel om kjendissex, men poenget her er åpenbart å skape inntrykket av Brand som et amoralsk seksuelt rovdyr (noe han allerede har bekreftet selv) med tendenser mot pedofili. At han ikke har noen dokumenterte tendenser mot å tiltrekkes av tenåringer spesifikt, men heller fremstår seksuelt altetende, blir ikke tillagt noen vekt.
Alice’ revurdering av forholdet i ettertid er karakteristisk for metoo-saker, og de benytter seg villig av egne ulne lovers tilbakevirkende kraft. Uten å gå inn i en utgreiing om personlighetens psykologiske kontinuitet, bør det nevnes at erfaringen på det aktuelle tidspunkt må være det som bærer størst vekt. Alice samtykket da det gjaldt, og hennes eventuelle omdefinering halvannet tiår senere forandrer ikke på det. Hvis ikke et samtykke i øyeblikket, og attpåtil et eksplisitt ønske og begjær, skal kvalifisere som gyldig, så er i praksis ingen seksuell relasjon å anse som utvetydig samtykkende. Det kan alltid reverseres i ettertid.
Som indikert ovenfor, premisset i disse tilbakeskuende moralske dommene, er at mannen burde ha vurdert klokere og annerledes, til tross for kvinnens tilsynelatende iver. Han skal forstå at hun ikke handler rasjonelt og gjennomtenkt, og ikke er kapabel til å vurdere situasjonen tilstrekkelig. Foruten at dette sår tvil om kvinners vurderingsevne i ethvert forhold, og forutsetter at de ikke kan tas på ordet, så er det en avskriving av kvinners ansvar, på grensen til umyndiggjøring.
At Alice rent faktisk ikke var myndig, men altså over lavalder, kompliserer dette forholdet noe. Men i og med det ikke var kriminelt, er det i bunn og grunn en moralsk vurdering, overlatt til hver enkelt. Og dette aksentuerer hvordan journalistenes inkludering av dette forholdet dreier seg om moralsk fordømmelse, eller aller mest om en smaksdom. De mener det er ekkelt og upassende, og kan trygt gå ut ifra at en vesentlig andel av publikum vil mene det samme. Eksponeringen er derfor primært en form for sladder, forkledd som etisk bekymring, intendert for å sverte Brand og sanke nysgjerrige lesere.
Sex selger, moralisme engasjerer, og folk elsker å smugkikke inn i soverommet til kjendiser. Disse faktorene er mye av den reelle drivkraften i metoo-saker. Og det skal vi snakke mer om i del 3.
Jeg påstår for så vidt ikke at journalistene er primært motivert av å “sensurere” Brand fordi han er en slags hippie-nazi. Jeg tro snarere at de opportunt benyttet denne nye svartmalingen av Brand i sin allerede pågående kamp om å sverte ham, nemlig ved å gjøre det klart for “ofrene” hvor viktig det er å få hindret Brand i å formidle det livsfarlige budskapet sitt. Journalistenes motivasjon virker heller drevet av forakt for hans personlighet og ekstroverte seksualitet, og for mektige menn i det hele tatt, altså en mer “tradisjonell” metoo-feministisk beveggrunn.