Mot hysteriets makt - et forsvar av konform, privilegert ondskap, i respons til en ekte rebell

Hvis du anklager tidligere kolleger for ondskap i VG, bør du kunne forsvare anklagen med et minimum av argumentasjon, og ikke bare utbasunere egne følelser og tro det fungerer som bevis.

På den amerikanske valgdagen hadde jeg en spalte i Subjekt med tittelen «Det finnes bare ett godt valg i dag: Donald Trump». Der forklarte jeg ganske inngående hvorfor jeg ville stemt på Trump, og som vi så var den overbevisningen delt av et solid flertall i USA.

Her hjemme er det imidlertid lite forståelse for det resultatet, og enda mindre for å støtte Trump. Sympati for Maga-milliardæren og hans politiske bevegelse oppfattes heller som en slags blasfemi, og vekker angst og avsky sammen med anklager om ekstremisme. Mangelen på forståelse som foranlediger den typen reaksjoner, og at de reaksjonene er direkte koblet til Trumps popularitet, var noe av det jeg ville adressere i spalten på valgdagen.

Derfor var det skuffende, men overhodet ikke overraskende, at en frilansskribent dagen etter valget oppga min spalte som endelig årsak til at hun måtte slutte å skrive for Subjekt.

Det er selvfølgelig en ærlig sak si opp muligheten for frilansoppdrag på grunn av opplevd uoverensstemmelse mellom egne verdier og avisens, men som så ofte i slike etiske opprør, så skjedde det ikke i stillhet.

Nei, det skulle proklameres høylydt, og kom i form av en følelsesladd Facebook-post med denne storslagne overskrift i all caps: «TROEN PÅ DET GODE, GJØR OSS TIL DE EKTE REBELLENE – Et avskjedsbrev til Subjekt». Der fikk vi en etterhvert velkjent tirade om diktatorer, demokratitrussel, menn på steroider, uoppdagede privilegier, og ondskap.

Posten fikk relativt stor oppmerksomhet på Facebook, og litt senere et eget oppslag i VG, hvor hele Norge kunne lese om skribentens ridderlige oppofrelse og hvordan min forkastelige tekst var utslagsgivende for den.

Hun nevnte meg aldri med navn, skal sies, og jeg skal gjengjelde den tjenesten, og kun referere til «skribenten».

Hysteriets makt

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å la det forbigå i stillhet, heve meg over det, og ikke gi dama noe mer oppmerksomhet.

Men da jeg satte meg ned for å skrive på en ny tekst, så begynte fingrene mine å taste et motangrep likevel, som om en høyere makt drev meg til det. Det var som tidsånden hvisket - «Hva ville Donald Trump gjort?»

Hevngjerrighet og nag er kanskje undervurderte drivkrefter, men det finnes også mer jordnære grunner til å akseptere utfordringen. At skribenten bidro til VGs videreformidling av anklagene, var én viktig faktor i favør av å svare. Men kanskje viktigst er at skribentens reaksjon eksemplifiserer en politisk trend og type, og dermed er saken interessant utover personlig bitterhet.

En grunn til å kvie seg for denne krangelen, er at det er noe iboende lose-lose over å gå i verbal kamp med ei tydelig opprørt dame som også er yngre enn meg, kvinnekampen til tross. Gitt tonen og innholdet i oppsigelsen kunne en konfrontasjon ligne på å skjelle ut en ustabil person midt i et sammenbrudd – eller å angripe en svakere part.

Skribenten er imidlertid ikke innlagt, så vidt jeg vet, og er både voksen og arbeidsfør. Så det ville være nedlatende å skåne henne for kritikk, basert i en fordom om sårbarhet.

Vi har jo likestilling her i landet. Og damer med dårlige nerver og verre argumenter får altfor ofte sette dagsorden uten motstand, fordi de anses så skjøre at motmæle kan knekke dem, og derfor må alle bare føye seg etter deres vanvidd. Jeg støtter en generell regel om at samfunnsdebattanter bør sparke oppover, og hysterikere er en ufortjent stor maktfaktor i samfunnet. Så her er vi.

I tillegg er det noe personlig utilfredsstillende ved å la anklagen stå uimotsagt, hvor jeg altså ble fremstilt som en gjennomført giftig mann med fascistiske tendenser og generelt fravær av moral. Jeg sier ikke at hun tar feil, men når du avslører en manns innerste mørke på den måten, bør det forventes svar på tiltale.

Et utdrag av skribentens opprør på Facebook.

Kavalkade av klisjeer og cringe

Skribentens overskrift – TROEN PÅ DET GODE, GJØR OSS TIL DE EKTE REBELLENE – er relativt selvforklarende, bortsett fra hvilket kollektivt «oss» hun refererer til.

Overskriften belyser skribentens overlegne moralske ståsted og samtidig hennes posisjon som opprører. Faktisk er det nettopp hennes altfor sjeldne tro på moralen som gjør henne til en rebell. Kontrasten til dette glimrende selvbilde, blir da de konforme systemtro som tilber det onde. I dette tilfellet: Menn i Subjekt.

Facebook-posten åpner med en gjengivelse av skribentens urovekkende drøm om en sjarmerende Adolf Hitler, og en bekjennelse om at hun stadig plages av slike mareritt. Deretter følger en kavalkade av klisjeer og cringe, inkludert talende selvmotsigelser som «en av vår tids største trusler for demokratiet har vunnet valget.»

Skribenten bedyrer at Trump – mannen som nettopp vant en historisk valgseier etter et usammenlignbart politisk comeback mot alle odds – er uten «kvalifikasjoner eller moralsk kompass», og har «bare privilegier». Og visstnok fordi han er så privilegert, har han masse tid til å være morsom, sjarmerende og kul – noe som «smelter unge hjerter». Akkurat som visse (asiatiske) nordmenn.

Vi får deretter vite at skribenten en gang synes Subjekt var «inkluderende og åpent», og «perfekt for en rebell som meg». Men etter fire år kan hun ikke lenger assosieres med denne velkjent ikke-woke avisen, først og fremst fordi den «ikke gjør meg til et bedre menneske.»

Skam og lidelse

Tydeligvis ble Subjekt litt for åpent. For kulturavisens forbrytelser er at den angivelig «nærmest utelukkende gir spalteplass til MENN på steroider», at redaktøren synes Trump er «en fet type», og at han «bevisst PRIORITERER artikler skrevet av menn som mener det samme.»

Tilstedeværelsen av menn er åpenbart et enormt problem for den kvinnelige skribenten, et ankepunkt i seg selv, noe hun fremlegger som et selvforklarende bevis før hun haster videre til å undre engstelig om unge menns politiske preferanser.

Hun anerkjenner at Trumps popularitet blant unge menn er noe som bør tas på alvor og «reflekteres over», mens hun overser at dette er nøyaktig hva Subjekt har forsøkt å gjøre. Den blindsonen er åpenbart frembrakt av hennes uenighet i metode og konklusjon, for som søsterparten av prateklassen forutsetter hun at refleksjonen skal ta utgangspunkt i fordømmelse og et krav om forandring, og ende opp med å bekrefte egne fordommer.

Skribenten presenterer deretter sine egne analyseverktøy, og fastslår at Trumps popularitet er forårsaket av «privilegerte drittunger» og «vulgær nyrikdom». Vi får også høre at «ingenting er skumlere enn mennesker som tror at de har FORTJENT sine privilegier» og som «tror de har lidd nok».

Ja, du skal skamme deg over det du har, og viktigst av alt: Du skal lide mer! Der har vi en god oppsummering av mentaliteten bak denne rebelske godheten, og rebellens foraktfulle fordømmelse av fienden med oppfordring om lidelse og skam, bidrar nok stort til at de overgir seg til hennes klarsyn. Eller ikke.

Maset om ufortjente privilegier og vulgær nyrikdom virker å være rettet mot den brune homoen fra østkanten, Danby Choi. For alt det merkelige med den analysen, som i bunn er en slags kommunistisk erklæring om at all rikdom er ran og at gründere er identiske med nazister, så er det enda merkeligere at skribenten tror redaktørens luksus er kopiert av spaltister og ansatte. Med mindre hun mener hele Norge er vulgært nyrikt. Gud veit, for det er umulig å få tak på hva hun egentlig snakker om.

Skribenten, som også er trommeslager i et heksemetallband kjent for gjøre opptredener i nettoen, avslutter med en advarsel til ungdommen om å ikke la seg forføre av navlebeskuende skap-fascister som bare vil bygge karriere og «provosere for å provosere». Advarselen forsterkes med at Trump kanskje er «GØY» nå, men kanskje ikke så mye når «grensene stenges» og «atombomben slippes».¹

Usynlige privilegier

Forutsigbart nok fikk dette ropet om hjelp en strøm av hjerter og støtteerklæringer, og posten nærmer seg 1000 likes – et antall få fascister forunt. Dette var tilstrekkelig for at VG gjenkjente nyhetsverdi og laget oppslag med overskriften «Tidligere Subjekt-anmelder ut mot Danby Choi», fulgt av dette enigmatiske sitat i ingressen: «Det finnes noe som er langt viktigere i vår tid enn å fremme nasjonalisme og giftig maskulinitet.»

Hva er dette «noe»? Hvis det finnes så har iallfall ikke jeg observert det, men jeg mistenker at det hentyder til denne godheten som forvaltes av rebeller. Men ifølge skribenten er dette viktigste i vår tid «å våkne». Lyder kjent.

Lyset i enden av tunnelen for denne eksklusive gruppen årvåkne verdikrigere, er at deres motstand mot Trump deles av hele det politiske, journalistiske og akademiske etablissement i Norge, samt mesteparten av næringslivet og 84 prosent av Norges befolkning.

Artikkelen i VG gjentok høydepunkter fra Facebook-innlegget, ispedd sitater fra skribenten om at Subjekt «prioriterer artikler skrevet av menn», driver med «skummel populisme» og er så «privilegerte at de ikke engang ser det selv».

Å være såpass privilegert at det ikke engang er synlig for en selv, er nok vanskelig å forstå for en 31 år gammel kvinne i Norge, som får sine følsomme og svært populære klagemål blåst opp i landets største avis, et land hvor kvinner aldri prioriteres til noe som helst.

Men her i patriarkatets privatklubb er disse privilegiene en medfødt selvfølgelighet vi mesker oss med som kaviar på koldtbordet til russiske oligarkers barnebarn, mens vi skåler i chablis og champagne og ler av den undertrykte underklassen som aldri skal få smake en dråpe, i hvert fall så lenge vi beholder vår historisk tildelte maktposisjon. Og den gir vi ikke fra oss uten kamp. Merk mine overlegne ord!

Markedet for frafalne fascister

I fare for å forvirre fundamentalistene med overskudd av sarkasme, bør jeg kanskje overtydeliggjøre: Ingen i hele den vide verden er mer privilegert enn en venstrevridd kvinnelig skrivespire i Oslo. Og ingen er mer konform enn ei dame som høylydt erklærer sin moralske overlegenhet ved å gråte om hvor fælt det er å like Trump.

En bør iallfall kunne unnskylde dem som hører alarmklokker dirre når folk ufortrødent deklarerer egen godhet og attpåtil egen status som rebell. For kynikere som ikke automatisk tar en slik optimistisk selvpresentasjon på ordet, kunne det hele fremstå som en åpen jobbsøknad, myntet på eventuelle arbeidsgivere med samme selvforståelse. Det er tross alt et beinhardt marked der ute i mylderet av uavhengige journalister, og det er ikke ukjent at en godt timet moralsk posisjonering kan bære karrieremessige frukter.

Frafalne fascister har litt av samme appell som eks-narkomane, og hentes gjerne inn i varmen for å foredra om hvordan forfallet arter seg fra innsiden, og ikke minst for å bekjentgjøre den øyeåpnende lærdommen om veien ut. Muligens er denne karriereveien noe jeg selv må vurdere om litt, hvis nasjonalistisk machismo mot formodning skulle vise seg å tape oppslutning.

Skribenten virker å bekymre seg for det, eller fastslår iallfall at hun nå innser sin egen skyldighet, eller sine privilegier, en innsikt hun understreker med stort trykk. Hun har sett lyset, og er nå åpen for å gjenopptas i det gode selskap.

Perfekt personifisering av problemet

Hvis denne rebelske godheten viser seg å være ektefølt, så er det unektelig komisk at skribenten velger å demonstrere det med en nesten perfekt personifisering av den selvrettferdige og virkelighetsfjerne moralismen jeg anslo som en vesentlig grunn til Trump appell, i kommentaren som utløste hennes opprør. Blant annet dette:

«[Jeg] har fremdeles sjelen til en ungdom, og kan enkelt se hvordan Trumps persona er en finger i trynet på den tantete moralismen vi alle, og unge menn spesielt, plages med av hele Vestens bourgeoisie. Det uavlatelige gnålet om undertrykkelse, sårbarhet, fintfølelse og dommedagsprofetier.

Det er imidlertid ikke bare opprør mot hysterisk sutring som driver Trumps appell, men hans personifisering av dens motsetning. Det er letthet mot gravalvoret, sunnhet over sykdom, fest foran gruppeterapi, skjønnhet over heslighet, spenning over kjedsomhet og greatness over skyldfølelse.

[...] For en generasjon som har blitt fortalt at de skal krype og unnskylde seg hvert bidige øyeblikk i livet, er det en befrielse å bevitne en mann som gir faen i det, og vinner mens han gjør det»

Total freakout av mild opposisjon

Så vidt jeg vet var spalten min den eneste av sin art i et norsk redaktørstyrt medie, altså en uforbeholden støtte til Trump i dette valget, uten masse unnskyldninger om alt som er galt med ham.

Men vår rebell har ikke tålt å bivåne eksistensen av en eneste kommentar som går på tvers av hennes eget ekstremt populære ståsted, et ståsted som har blitt repetert i det uendelige i alle etablerte medier i snart ti år.

Alle mediene og politikerne hater Trump. Gratulerer med at du er enig med dem. Jeg vil likevel anbefale en selvransakelse hvis én liten nisjeavis sin milde opposisjon til konsensus fører deg ut i en total freakout.

Men jeg tør vedde hele det beskjedne beløpet jeg tjener årlig på privilegert populistisk propaganda, på at min kommentar aldri ble lest av vår feminine Jesusfigur som måtte minne hele Norge om godhet på grunn av den. Det eneste hun så, var noen på feil lag.

Nei, dette handler ikke bare om min kommentar, og skribenten rettet tilsynelatende kritikken primært mot Subjekts redaktør, for at han våger å gi spalteplass til menn og har forsøkt å nyansere omtalen av Trump. Han er godt i stand til å forsvare seg selv, og valgte, muligens klokelig, å ikke kommentere opprøret til sin tidligere frilanser med annet enn et lykke til videre.

Jeg er litt mer surmaga. Og kanskje jeg ikke bør ta det for personlig, men det hadde vært lettere hvis skribenten ikke offentlig erklærte min tekst som kroneksempel på ondet hun tar så kraftig avstand fra, og hvis hun hadde klarlagt hva hun egentlig snakker om annet enn sin egen personlige krise.

Uhåndgripelig masse av ondskap

For noen spesifisering av problemet hennes, får vi aldri.

Skribenten sliter generelt med definisjoner og distinksjoner. Blant annet å skille mellom redaktør, ansatte, frilansere og gjestekommentatorer, å forstå forskjellen på å publisere en tekst og være enig med den, og forskjellen på å forstå og nyansere en politisk bevegelse og å gå god for alt den eventuelt representerer.

Men ingen nyanser eksisterer i denne dikotome kampen mellom det gode og onde, og derfor kan hun skrive en «kritikk» spekket med insinuasjon og berøvet for presisjon, hvor alt fra Hitler til humor er sauset sammen til én uhåndgripelig masse av ondskap.

Eneste konkrete henvisning hun har til hysteriets opphav, er altså en overskrift som sier Trump er «kul», en annen som sa Trump var det beste alternativ i valget, og et par kommentarer til om Trump på valgdagen. Sistnevnte var én svært saklig kommentar av George Gooding om at Trump ikke kvalifiserer som fascist, og en annen med (den tvilsomme) overskriften «Den liberale eliten har i stor grad rett om Trump. Men det spiller ingen rolle», skrevet av debattredaktør Mikkel Ihle Tande.

Hva var problemet? Ingen vet. For skribenten – hun som «bare vil skrive!» –er for god til å uttrykke sin harme i et debattinnlegg i avisen hun jobbet for og nå forakter. Og teksten hun faktisk produserte hadde ingen tydelige eksempler på hva som var så galt i Subjekts håndfull halv-positive innlegg om Trump. I stedet kom hun med vage og resirkulerte anklager om macho, privilegier, fascisme og ondskap. Delt med hele landet.

Det er for øvrig en viss forskjell på menn og ondskap, men i dette vrangforestilte verdensbilde er de ett og det samme. Akkurat som en overvekt av menn i en bedrift, er et tegn på fascistisk konspirasjon.

Mangel på underkastelse

Alle disse antydningene hennes er oppspinn, så det er klart.

Jeg har vært innom Subjekts redaksjon og firmafester et par ganger, og ingen har noen gang snakket opp fascisme. Det er heller ikke spesielt macho – det er en kulturavis, for Guds skyld. Jeg har derimot observert folk med mye kompetanse og engasjement rundt Subjekt, og det blir stadig klarere at nettopp det er hva som menes med «privilegier».

Det er imidlertid en gruppe menn tilknyttet Subjekt som ikke hater seg selv og eget kjønn, og som ikke nødvendigvis går på eggeskall rundt feminister når vi skriver, og som ikke kneler ærbødig for samtidens ideologiske krav om å tilbe «mangfold» og dens avarter. Og denne mangelen på underkastelse, er en mer troverdig grunn til at skribenten og hennes like provoseres noe så voldsomt.

Den reelle tilstanden i Subjekts redaksjon og frilanserkorps burde skribenten kjenne til, og det forsterker mistanken om at hele protesten baserer seg i et kleint behov for oppmerksomhet, likes og jobbmuligheter. Alternativet er at hun aldri har opplevd noe mer privilegert og maskulint enn Subjekt, hvilket indikerer et liv skånet for enhver kontakt med annet enn kvinner i Oslos forskansede feministmiljøer.

Et liv isolert fra omverden kunne eventuelt forklare hvorfor hun avfeier muligheten for at mannlige meningsmotstanderne også er opptatt av noe godt, bare annerledes enn henne selv. Men igjen, det er ingen forsøk på forståelse eller forklaring, bare vulgær fordømmelse. Hun lever i en så ugjennomtrengelig boble at de mest absurde anklager kan bare slenges ut, uten den minste tanke om at de ikke skal tas på ordet.

Kansellere seg selv

Dem som vil engasjere seg sterkt i politikk, bør kunne bruke et minimum av tankekraft på å forstå hva de påstår å bekjempe. Og hvis du vil offentlig anklage tidligere kolleger for ondskap, så bør du kunne forsvare anklagen med iallfall et spor av argumentasjon og belegg, og ikke bare utbasunere egne følelser og tro det fungerer som bevis.

Vil du ha bort kaotiske machomann fra politikken? Ja, da er det en idé å ta seg sammen, og ikke gi Maga-tilhengerne hundre prosent rett i at de kjemper mot selvopptatte hysterikere fanget i en mediedrevet paranoia om absolutt ondskap, og at dette hysteriet er så utbredt og inngrodd at det avkrever nettopp en brautende, bøllete villmann for å få en slutt på det.

En kan kanskje si at media må ta skylda for denne paranoiaen, men på et eller annet punkt må også folk ansvarliggjøres for egen mangel på dømmekraft. Og særlig dem som gjør et stort offentlig nummer ut av det. Skjerp dere.

Verden vil være tjent med at den gruppen begrenser utbruddene sine til terapirom og safe spaces, og sparer alle andre fra å bevitne deres meltdowns. Men i dette tilfellet har iallfall skribenten kansellert seg selv, og om ikke annet er det en betraktelig nivåhevning fra krav om å avlyse andre. La oss håpe det fortsetter.

I sin selvpåførte eksil kan skribenten anbefales å reflektere over en uttalelse bandet hennes ga i et intervju hos Subjekt for et par år siden: «Hvis man er verdt å hate, så er man inne på noe».

1. Ikke alle synes åpne grenser og 20 millioner ulovlige innvandrere er så «gøy» heller, skal sies, like lite gøy som å gi 174 billioner amerikanske skattekroner for å bistå Ukrainas mulighet for Nato-medlemskap, hvorav en stor andel til våpenprodusenter.

Men her er vi over i stridsspørsmål som krever debatt, og for nå er det tilstrekkelig å nevne dem, blant annet for å åpne forståelse for Trumps velgermasse, og forståelse for at presidentkandidaten som kontret vestlig konsensus ved å utvetydig erklære at han vil avslutte krigen i Ukraina, og som var eneste amerikanske president i nyere tid som ikke startet en krig, kanskje ikke er den eneste trusselen for verdensfreden.