Kjetil Alstadheim bør si opp i skam

Ingen fordømmelse er tilstrekkelig for en politisk redaktør som konsekvent feilinformerer om Ukraina og samtidig presterer å angripe yngre bedre menn som ikke vil dø for hans vrangforestillinger.

Aftenposten politiske redaktør, Kjetil Alstadheim, er ikke akkurat frontlinjemateriale.

Politisk redaktør i Aftenposten, Kjetil Alstadheim, ble atter overtatt av frihetlig pro-demokratisk inspirasjon denne uka, og brukte den til å prøve å sverte en av få uavhengige stemmer i norsk media, Wolfgang Wee, i en ekstremt malplassert kommentar med overskriften “Det finnes tøffere forbilder”.

Det tøffere forbildet er åpenbart ikke en aldrende og spe Kjetil Alstadheim. Men tross hans iøynefallende mangel på tøffhet, føler han seg kallet til å gi råd om temaet. Og det koker ned til at moderne machismo er å ukritisk stille livet til rådighet for de sinnsforvirrede krigsfantasiene til Joe Biden og andre avdankede geriatrikere i Vestens virkelighetsfjerne ledelse.

Anklagen mot Wee er selvfølgelig også å være «talerør for Kreml», den evig tilbakevendende klisjeen rettet mot alle som stiller spørsmål ved Aftenposten og (forrige) Pentagons absurde forfalskninger om krigen i Ukraina.

Aftenposten har til og med produsert en karikaturtegning av Wee som ei bikkje, i et kjempemorsomt forsøk på å fremstille ham som Putins logrende hund. I enhver annen sammenheng hadde årvåkne moralister i media sablet ned den typen fremstilling som umenneskeliggjøring, men i kampen mot fornuftig analyse av vår tids farligste konflikt er selvfølgelig alle midler helliget.

Flaut og forutsigbart

Alstadheim har utstrålingen til en livslang DDR-funksjonær på dødsleiet, og ingen hadde brydd seg om hans apatiske aping av gammel amerikansk propaganda hvis han ikke var plassert i redaktørstol i Aftenposten, hvor han kan flyte på journalistisk kredibilitet fra svunnen tid. Han er en uinteressant apparatsjik tildelt maktposisjon nettopp på grunn av sitt fravær av original tanke og kritisk sans, og muligens er det en fornemmelse av dette som driver hans bitre behov for å skjenne på dem som faktisk har noe givende å tilby.

Avisene i Akersgata konkurrerer intenst om å gjøre seg overflødige ved å repetere samme autoritetstro villedning i kor, og blir dermed uungåelig truet av genuine journalistiske impulser på et foreløpig fritt internett, som stiller faktisk maktkritiske spørsmål og samtidig belyser den flaue underdanigheten til tradisjonelle medier. For i tomrommet etter gammelmedias vanskjøtting av samfunnsoppdraget sitt, vokser podcaster og alternative medier i popularitet.

Aftenpostens halvdøde politiske redaktør forstår ingenting av dette, og avslører det flaut og forutsigbart når han “ettergår” noe Wee har sagt underveis i en to og en halv timer lang samtale, som om det var en offisiell uttalelse fra statsministerens kontor – i dette tilfellet en benevnelse av ryktet om at St. Zelenskyj bruker kokain. (Big deal og who cares.) Å snakke fritt og åpent, med spekulasjoner og innfall, mens man forutsetter at publikum kan tenke selv, er utenkelig for Kjetil, hvis jobb er å nedlatende dirigere og feilinformere sine hundretusenvis av lesere med maktens ferdigkonstruerte narrativ.

Ulidelig banalt

Dette er hvordan Alstadheim oppsummerer podcasten til Wee:

Forretningskonseptet hans er dessuten å være kontrær og et alternativ til etablerte medier, blant dem Aftenposten. Da må han være litt drøy.

Derfor passer det ham også å ha den omstridte professoren Glenn Diesen som gjest, en mann som gjerne opptrer i russiske medier med et budskap som passer Kreml godt. Wee velger å spre videoklipp i sine egne kanaler der Diesen uimotsagt får påstå at ukrainerne taper mange flere liv i krigen enn russerne.

Moskva kunne knapt drømt om bedre hjelp.

Alstadheim er tydelig fornærmet av eksistensen til informasjonskanaler utenfor Aftenpostens statsautoriserte konsensus, og tror de må være “kontrære” og “drøye” for å imøtegå hans elendige arbeidsgiver. Men det holder lenge å bare ha et minimum av respekt for historiske fakta, og for menneskelig sivilisasjon. For ingenting er så “drøyt” som å egge opp til storkrig basert i åpenbar historieforfalskning og egen forfengelige trang til å bli beundret av borgerskapet.

Folk som Alstadheim klarer ikke slutte å gjenta de ulidelig banale argumentene om det “omstridte” som “passer Kreml”, i sin uendelige repetisjon av tankefeilen om at det feil mann tror på automatisk er usant. Hvis Kreml skulle tro at atomkrig er ugunstig, så står Kjetil klar til å iverksette tilintetgjørelsen.

Å konkret bevise faktafeil hos Diesen, og ikke bare gjenta bruddstykker av påstandene hans og tro det fungerer som tilbakevisning, er utenkelig for en av redaktørene i avisen som poserer som Norges mest seriøse. I stedet kommer han med kleine absurditeter som at Moskva knapt kan få bedre hjelp enn en norsk podcast med i underkant av 100.000 lyttere. Aftenposten har for øvrig rundt 500.000 lesere daglig, og 860.000 følgere på Facebook, som får jevnlig servert avisens ensidige vas om Nato-ledelsens syn på verden.

Hovedstrømmens angst for motstemmer

Dette reelle styrkeforholdet i potensielt publikum og gjennomslagskraft, for ikke å nevne den direkte påvirkningen på maktapparatet som Aftenpostens politiske redaktør har, er kanskje det mest påfallende i at både Alstadheim og nyhetsredaktør i Nettavisen, Erik Stephansen, med noen få dagers mellomrom velger å heve pisken i retning Wee. De riksdekkende avisene sammen med NRK og TV2 har nesten total dominans over informasjonen nordmenn får diktert, men det er nettopp dette “nesten” som plager dem så inn i helvete.

Alstadheim og Stephansens anklager er døve repetisjoner av tidligere angrep på podcastformatet, som at det varer for lenge, er ukritisk, og generelt ikke følger formen til fortiden. Men én anklage er særegent tragikomisk i denne sammenhengen, nemlig at Wees gjester, og særlig Diesen, får uttale seg “uimotsagt”. Utenom at denne innvendingen igjen illustrerer en fundamental misforståelse om selve formatet og konseptet til Wees og mange andres podcast, så viser det en astronomisk blindsone om det reelle mediebildet.

For Glenn Diesens perspektiv er ikke akkurat uimotsagt i media generelt. Der har vi tvert imot fått levert perspektivet til Victoria Nuland, Joe Biden og Jens Stoltenberg uforandret og fullendt, tre år i strekk. Den latterlig virkelighetsfjerne historien om en russisk Hitler som angrep Ukraina av en rent imperialistisk impuls, mens han bærer et megalomant behov for å overta hele Europa like etterpå, har fått flomme uimotsagt hver eneste dag i det som i praksis har vært en massiv hjernevask av befolkningen. Den åpenbare vrangforestillingen skal norske mediehus få forvalte friksjonsfritt dag ut og inn, men at en professor unikt kvalifisert i tematikken skal få lufte sine ideer uten umiddelbar imøtegåelse på en frittstående podcast, nei dét er liksom for drøyt.

Frykten og forakten for de altfor sjeldne motstemmene til den samstemt virkelighetsfjerne fortellingen om Ukraina, avslører også hvor paradoksalt usikre de etablerte journalistene er om egen posisjon. De sitter med enorme budsjetter og full kontroll på gammelmedia, men har likevel paranoia for at en håndfull motstemmer skal kunne velte hegemoniet deres. Det er alltid en merkelig forutsetning om at folket umiddelbart vil falle for løgnen, til tross for at hele etablissementet angivelig gjentar sannheten ustanselig. Hva denne uroen egentlig åpenbarer, er at de etablerte journalistene forstår hvor vaklende grunn deres usammenhengende historie står på, og at de derfor blir hysteriske av den minste motstand, og alltid må sverte det som en slags utspekulert spionasje og sabotasje.

Norsk-amerikansk hysteri om Russland

Babbel om russisk propaganda har blitt gjentatt så ofte at bare de mest hypnotiserte NPC-er tar det alvorlig lenger, de salige sektmedlemmer som tror alt som bestrider c-film-manuset om Godt vs Ondt i Ukraina er utspekulerte løgner kokt opp av Putins hyperavanserte trollfabrikker. De samme trollene som overtok Facebook i 2016 og med budsjettet til et enkeltmannsforetak lurte halve USA til å stemme på Trump. Dette er nivået på teoriene til Vestens redaktørstyrte medier.

“Russisk innblanding” i det amerikanske valget viste seg å være paranoid hysteri målrettet konstruert av britisk og amerikansk etterretning for å sverte USAs demokratisk valgte president, og det ble pliktoppfyllende videreformidlet av vestlige medier, med New York Times som øverste toneangivende. Og akkurat som før Irak-krigen, var samme avis på pletten for å støtte opp om krigshaukenes narrativ om Ukraina.

Aftenposten er det nærmeste vi kommer et slags Times i Norge, den superseriøse bauta av etterrettelig journalistikk. Hvis du følger de to avisene parallelt, vil du se at Aftenpostens USA-dekning er en underavdeling av Times, og at norske kommentatorer enten kopierer innhold direkte eller følger narrativet nærmest ordrett og på kommando.

Aftenposten har null dekning om Ukraina inspirert av journalistiske prinsipper om å utfordre makt, vurdere fakta objektivt eller presentere et nøytralt bilde, den er helt og holdent drevet av å formidle et spesifikt perspektiv som støtter spesifikke økonomiske og militære interesser i USA og EU.

Plutselig avsløring av sannheten om Ukraina

Både WMD i Irak og russiagate måtte delvis dementeres av Vestens øverste propagandasentral – selvfølgelig uten å ta nevneverdig ansvar for de katastrofale følgene – og denne uken var turen kommet for innrømme at også store deler av historien om krigen i Ukraina var oppspinn.

For i en 13000 ord lang artikkel med overskriften «The Secret History of the War in Ukraine», får vi plutselig tilgang til sannheten om krigen vi har finansiert med om lag 100 milliarder kroner. Artikkelen avslører blant annet at USAs involvering gikk langt ut over hva offisielle kilder har påstått – ofte det motsatte av hva de har påstått – inkludert nøyaktig utvelgelse av militære mål ved hjelp av etterretning, komplett med hvilke amerikanske våpen som kan brukes, formidlet direkte fra sjefene i USAs militærvesen.

I alt har det vært et ekspanderende hasardspill med muligheten for atomkrig gjennom stadig større overtramp mot “røde linjer” i det militære forholdet til Russland. Og spesielt påfallende er det en åpen innrømmelse om at dette har vært en proxy-krig fra begynnelsen.

Slike avsløringer kan man liksom fritt formidle når tiden er inne, når tidligere åpenlyse løgner kan bortforklares med strategi og nødvendighet, og ingen forventes å å protestere på å ha blitt bevisst villedet om sivilisasjonstruende konflikter med gigantiske menneskelige og økonomiske kostnader. I stedet skal vi fascinert lese om det hemmelige bakrommet i ettertid, og takke ydmykt for den forsinkede innsikten.

Harme over avsløring av fakta

Foreløpig har jeg ikke sett noen benevnelse i Aftenposten om disse nye innrømmelsene fra anonym amerikansk militærledelse, som altså motsier store deler av narrativet avisen har foret oss de siste årene, inkludert det intenst gjentatte talepunkt om at dette er “Ukrainas krig” som de selv bestemmer utfallet av.

Jeg blir påmint da spaltist Frank Rossavik påsto dette var «Krigen der sannheten er et viktig våpen», en av de aller fjerneste kommentarene om Ukraina som glapp gjennom desken til Trine Eilertsen de siste par årene. Han fastslo at denne krigen var et historisk unntak hvor sannheten kun var et offer i Russland, visstnok fordi USA og Ukraina hadde så masse å tape på løgn, da en avsløring ville skade troverdigheten så voldsomt.

Men hvor skulle avsløring kommet fra? Alle vestlige hovedstrømsmedier har jo åpent anerkjent å være aktører i konflikten, i motsetning til å rapportere om den. I Aftenpostens tilfelle snakker vi om en avis som umiddelbart etter Nord Stream-eksplosjonen leverte en serie artikler og kommentarer hvor Russlands skyld i absurd selvsabotasje ble utvetydig fastslått, uten bevis. Også dette avslørt som oppspinn i ettertid.

I lys av dette og hundrevis andre totalt ensidige og feilaktige artikler om denne konflikten fra Aftenposten, er det både patetisk og hyklerisk når avisens politiske redaktør skal blåse seg opp med moralsk harme over at én podcaster har forsøkt å nyansere.

Reelt sett har Wolfgang Wee bare åpnet opp for at virkeligheten om konflikten kunne diskuteres, i motsetning til rent propagandistisk omtale, og det er et vesentlig poeng å hente med seg her. For det er altså ikke bare snakk om å vise flere sider av saken, men å faktisk opplyse om sakens realiteter. For eksempel at Nato-ekspansjon er det åpenbare utgangspunktet for krigen, og at våre allierte har brukt ukrainske menn som brikker i et storpolitisk spill om regional dominans.

Å gi rom for diskusjon av slike innlysende faktum, blir ikke godt mottatt av våre øverste representanter for journalistisk integritet. Deres respons er å kaste ut fordummende merkelapper om å forvalte russisk propaganda, mens det samtidig kan ymtes om mulig konspirasjon med hemmelige tjenester, slik de kontinuerlig gjør overfor Glenn Diesen.

Systemtro funksjonærer som Alstadheim kommer også villig vekk med irrelevante usakligheter, som å påpeke at Wee sover med tape på munnen og eksperimenterer med alternativ hygiene. Dette forsøket på diskreditering fungerer muligens på Aftenpostens kjernelesere i kategorien 60+, men for et yngre og oppdatert publikum blir det bare et pinlig eksempel på den politiske redaktørens kunnskapsløshet og bunnløse lavmål.

Kreve ungdommen skal dø for de gamles vrangforestillinger

Altstadheims alder og generelle livsfjernhet gjør seg spesielt gjeldende når han sutrer om at Wee i samtale med Erlend Mørch antydet at han “ikke ville stilt opp hvis Norge ble angrepet av Russland”, og ikke vil bli “kanonføde”. Dette er selvfølgelig en problemstilling 56 år gamle Kjetil aldri vil måtte forholde seg til, en spinkel skral mann som ikke engang er egnet som kanonføde og ville visnet i konfrontasjon med et olmt blikk, men i likhet med et kobbel av like stridsudyktige media-kjekkaser skal han kreve at ungdommen må kjempe og dø for hans vrangforestillinger.

Aftenpostens politiske redaktør følger attpåtil opp med denne døvblinde anklagen: “Slik er det å sitte trygt i et studio på Fornebu, der han kan si hva han vil i et fritt land.”

Dette presterer han å skrive mens han sitter forskanset i et kontor i Akersgata, hvor han i tre år med enorm påvirkningskraft har spredd vill paranoia og spekulasjon om krigen, og helt konkret bidratt til å øke faren for eskalering, blant annet ved å underbygge norsk økonomisk støtte til krigen. Alstadheim er personlig ansvarlig for å ha gjort krig med Russland mer sannsynlig, helt unødvendig, og likevel skal han sitte og peke fingeren på yngre menn som ikke er så jævlig klare for å bli slaktet som følge av hans dypt uansvarlige krigshissing.

Det er totalt absurd å forvente at norske menn skal dø for ukrainsk natomedlemskap, og like fjernt å tro at de skal støtte en potensiell krig aktivt drevet fram av de psykotiske provokasjonene til et norsk og europeisk maktapparat fullstendig frakoblet historisk virkelighet og sikkerhetspolitiske selvfølgeligheter. At Ukraina ikke bør bli medlem av Nato var geopolitisk sunn fornuft for bare 5-10 år siden, forfektet av alt fra Obama og Kissinger til alle aktører med hodet skrudd fast, men nå skal det bare overses. I stedet skal det kaukes om “frihet og demokrati”, i et Ukraina nå ribbet for begge, mens hundretusenvis av soldatene deres ble ofret for vestlige verdier.

Vennligst ti stille

Alstadheim avslutter kommentaren med en oppfordring om at unge menn bør se til Peter Frølich fra Høyre for å finne maskulin inspirasjon, et forslag så hjernedødt at ingen innvending er nødvendig, annet enn å poengtere at partiet Høyre er mannevondt og menneskefiendtlig, og at deres offisielle politikk har gamblet høyt med norsk sikkerhet i et patetisk forsøk på å innynde seg med eurokratiet.

(Korrekte) karakteristikker som spe, spinkel og aparatsjik, er kanskje ikke ansett som saklig av seriøse samfunnsdebattanter, men jeg er tom for både saklighet og tålmodighet overfor folk som Alstadheim – det vil si høytstående pressefolk som kontinuerlig feilinformerer om krigen i Ukraina, skaper masse unødig angst, og som med villet uvitenhet har bidratt aktivt til å øke sannsynligheten for at nordmenn kan bli rammet av krig, og på toppen av det hele har den grenseløse frekkheten til å angripe dem som ikke vil ofre eget liv og sine barns liv for dette totale vanviddet. Han bør begrave seg selv i skam, og gjøre alle en tjeneste ved å si opp jobben og aldri uttale seg offentlig igjen. Deretter kan han bokstavelig talt dra til helvete, eller Ukraina, som er virkelighetens variant.

Det har blitt gjentatt mange ganger, men dem som er mest opptatt av å skryte på seg machostatus i bekjempelse av Russland, bør være de første til å melde seg til fronten. Kjetil Alstadheim bør legge bort tastaturet, ta med seg Høyres feministiske frihetskrigere, og ta første fly til fronten, hvor de kan få løpe febrilsk og gjemme seg fra overtallige russiske droner og bomber, mens de messer om abstrakt demokrati. Inntil da, kan de vennligst tie stille om mot og offer, og heller konsentrere seg om å gjøre jobben sin her hjemme, nemlig å gi befolkningen en realistisk presentasjon av den sinnssyke og unødvendige proxy-krigen i øst.