Hvem tok avgjørelsen om at Ukraina kan bombe Russland med langdistanseraketter? For det var ikke Joe Biden.

At Norges utenriksminister ikke bare går god for den ubekreftede avgjørelsen om eskalering, men attpåtil "ønsker den velkommen", viser en katastrofal mangel på dømmekraft.

Biden forsvinner inn i Amazonas.

I forgårs kom enda en video i den fire år lange serien “Joe Biden fremstår bortreist i offentlig sammenheng”, denne gangen fra en pressekonferanse i Amazonas hvor den sittende presidenten skulle lire av seg noe om at han vil redde regnskogen. Da han var ferdig med å snakke ga han et nølende vink til pressekorpset, før han snudde seg og begynte å vandre retningsløst inn i jungelen.

Den manøveren er noe vi har sett mange ganger fra Biden, som alltid virker rådvill etter å ha fullført en stotrende opplesning av rådgivernes taler, og har ofte måttet geleides til sikkerhet av nærmeste assistent.

På omtrent samme tidspunkt som dette nyeste av mange senile øyeblikk i Bidens presidentperiode, skal han ha gitt klarsignal til at Ukraina kan bombe inne i Russland med amerikanske langdistanseraketter. Altså en voldsom og enestående eskalering av konflikten, et trekk som Putin tidligere har fastslått at vil bli tolket som en krigserklæring – eller at Nato er “direkte involvert” i krigføringen.

Hvem bestemmer i USA?

Jada, Sleepy Joe har fortsatt kronen på hodet, selv om han abdiserte tronen i juni. For avgangen var absolutt ikke forårsaket av mentalt svekkelse. Nei, i sin underlige avskjedstale sa presidenten at det dreide seg om å “redde demokratiet”, og gjøre det “beste for partiet og landet” eller noe. Uten at det ble tydeliggjort hvorfor hans avståelse av gjenvalg skulle bidra til disse høyttravende mål.

Bak lukkede dører er derimot alle innforstått med at Biden ble fjernet av partiapparatet bak lukkede dører, fordi han hadde mistet sans og samling. Det skal bare ikke snakkes høyt om.

USAs allierte i Europa godtok offisielt og høflig den offisielle begrunnelsen. Det samme gjorde mesteparten av europeiske medier, selv om det ble ble skapt litt journalistisk rom for å endelig kunne innrømme at Biden har virket en anelse bortkommen. Noe de aktivt skjulte i fire år.

Men ingen alliert statsleder har gått hardt ut og påpekt det åpenlyse, nemlig at Biden er tydelig uskikket og bør avsettes. Parallelt har ingen heller påpekt hvor absurd og uholdbart det er at verdens mektigste land er uten tydelig ledelse og at ingen egentlig vet hvem som bestemmer over USAs vanvittige krigsmaskin.

Hvem har tatt avgjørelsen om å tillate at USA/Nato kan bombe Russland via Ukraina? Blinken? Obama? Pelosi? En dyster gruppechat i Pentagon? All of the above? Gud vet, men alle med sjelsevner vet det ikke er sittende president, eller hvis han har gjort det, så var han ikke egnet til å gjøre det. Og en avgjørelse av dette kaliberet kan utelukkende tas av en legitim leder – en commander in chief i oppegående tilstand.

Spørsmålet er hvem som hadde presidentens øre rett før avgjørelsen som brøt all tidligere presendens, eller hvem som eventuelt har blitt gitt myndighet til å handle i presidentens åndsfravær. Et hint kan kanskje finnes hvis det avdekkes hvem som avgjorde at Biden skulle befinne seg dypt i jungelen da avgjørelsen fant sted.

På overflaten blir det likevel påstått at Biden faktisk er sjefen, og at han åpnet for eksplisitt eskalering av vår tids farligste konflikt, på tampen av presidentperioden, et par måneder før en krigstrøtt Trump skal overta. Det stinker til high heaven, men både europeiske og amerikanske myndigheter later som ingenting.

Ubekreftede påstander fra anonyme kilder

Men det verste av alt er at hverken Biden eller noen annen offisiell kilde har bekreftet historien.

Nyheten om at Biden, eller “USA” i plenum, har åpnet for langdistanseraketter kom først i Reuters og New York Times, i artikler hvor det påstås at tre anonyme kilder innad i statsapparatet har bekreftet at avgjørelsen er tatt.

Reuters gjenga nyheten med overskriften “Biden allows Ukraine to use US arms to strike inside Russia”, men dette modereres i artikkelens første setning, hvor det står at “Joe Biden’s administration” har tillatt denne snuoperasjonen i forholdet til konflikten. Disse ulike formuleringene er muligens synonyme i saker av mindre viktighet, men i dette tilfellet er forskjellen himmelvid.

Men det mest påfallende er at hverken Biden eller noen annen navngitt offisiell kilde har bekreftet den potensielt verdenshistoriske avgjørelsen, den er utelukkende formidlet anonymt gjennom de to internasjonalt toneangivende hovedstrømsmediene. Deretter har hele verden tilsynelatende bare akseptert det.

Zelenskyj har ifølge NRK delvis bekreftet nyheten gjennom en “kryptisk” melding på Telegram, hvor han skrev “Slike ting blir ikkje kunngjort. Rakettane vil tale for seg sjølve. Nødvendigvis. Ære til Ukraina!”

Ja, det er jo betryggende. “Slike ting”, som at Natos reelle ledelse har godkjent å bombe atommakten Russland, det behøver ikke kunngjøring. Slikt bare gjør man.

Og i dag har Ukraina allerede fyrt av rakettene. Uten at noen vet med sikkerhet hvor de fikk autoritasjonen fra.

Uprofesjonelt på grensen til kriminelt

Ingen i norsk ledelse stiller noen spørsmål ved denne hårreisende uklare og uakseptable situasjonen, i stedet har utenriksministeren gått ut med åpen støtteerklæring til utvidet våpenbruk. Espen Barth Eide sier han “ønsker det velkommen”, en uttalelse som skal noteres for historiebøkene, og som kvalifiserer til at mannen umiddelbart bør gå av. Muligens stilles for riksrett.

Litt drøyt, sier du? Kanskje. Men la oss sette dette i perspektiv. Norges utenriksminister har heiet på det som kan tolkes som en krigserklæring fra USA og dermed Nato mot Russland, uten at den erklæringen er formelt bekreftet av noen i USAs ledelse. Den baserer seg kun i et par anonyme kilder.

Barth Eides uttalelse er derfor uprofesjonell på grensen til kriminell, og vitner om en katastrofal mangel på dømmekraft.

I teorien kan vi ha med et slags statskupp å gjøre, eller i det minste en manipulering av statsapparatet. For eksempel kan haukete elementer i det amerikanske militæret ha brukt enten naive eller medsammensvorne journalister til å sette i gang en prosess mot utvidet krig.

Joda, kanskje dette er usannsynlig, men det kan ikke avskrives. En avgjørelse som dette kan sette i gang en dominoeffekt som ikke kan repareres i ettertid, og dermed tilrettelegge for en utvikling krigshissige deler av både europeisk og amerikansk maktapparat ønsker seg. Og som den nyvalgte amerikanske presidenten eksplisitt har sagt han ikke ønsker.

Oberstløytnant Palle Ydstebø tror ikke russernes trusler bør tas alvorlig. La oss håpe han ikke hadde dette halvgale blikket mens han gjorde vurderingen.

Representanter for forsvaret spekulerer fritt

Ledende personer i norsk forsvar har også slengt seg på denne enestående uansvarligheten, og spekulerer fritt i media om hva som kan ligge bak den ubekreftede avgjørelsen.

Sjefsforsker Tor Bukkvoll ved Forsvarets Forskningsinstitutt forteller NRK at han “tror” det er et “signal til Nord-Korea og Russland” om at hvis de eskalerer så kan “vi” gjøre det samme.

Hvem er dette “vi”, Bukkvoll, og hvor trygg er du i din “tro”?

Hovedlærer ved Krigsskolen og oberstløytnant ved Forsvarets høgskole, Palle Ydstebø, mener dette er “en vesentlig forbedring av forsvarsevnen til Ukraina”. Han forklarer at Zelenskyj lenge har ønsket denne utvidede kapasiteten, og at det var “spesielt for å kunne bruke det mot russiske flyplassar innanfor rekkjevidda av desse våpena. Der har russarane operert dei bombeflya dei har brukt til å sleppe glidebomber i Ukraina.”

Ydstebø, altså en høytstående representant for det norske forsvaret, synser videre om at Russlands tolkning av dette som en opptrapping som leder mot eskalering, er tomme trusler vi ikke bør ta på alvor. Og vi får bare håpe at den alvorlige mannen med vilt blikk og villere bart vet hva han snakker om, og at den gigantiske gamble på verdens vegne dette trekket representerer, slår ut i vår favør.

Hvordan russerne tolker utviklingen er selvfølgelig et særdeles avgjørende moment, for det spiller fint liten rolle om “vi” har “rett” i bedømmelser om eventuell rettferdiggjøring, hvis fienden tenker fundamentalt annerledes og ser en begrunnelse for utvidet krig. For eksempel hvis russerne kopierer Ydstebøs tolkning om retten til å bombe flyplasser hvor våpen sendes fra, og dermed ser en rettferdiggjøring av å bombe norske baser som sender våpen til Ukraina.

Uendelige lag med spinn

La oss gjenta for effekt: En avgjørelse av dette formatet kan bare tas av øverstkommanderende for det amerikanske militæret, altså presidenten. Før den avgjørelsen er offisielt bekreftet og stadfestet, bør representanter for norske myndigheter ikke si noen verdens ting om det, annet enn at de ikke forholder seg til rykter, at det er uansvarlig av store mediehus å formidle dem, og at Norge står fast ved den anerkjente politiske linje å ikke bruke Nato-våpen i Russland.

Hvis Biden likevel skulle finne veien ut av jungelen og gi en offisiell bekreftelse, burde Norges første respons være at dette er en så alvorlig eskalering at vi ønsker en grundig redegjørelse av presidentens helsetilstand, gitt hans urovekkende offentlige fremtoning de siste årene.

Selvfølgelig vil ikke det skje, for vi har en politisk ledelse fanget i et nett av vrangforestillinger og hysteri. Men jeg henviser til en ideell verden her. Et sted hvor åpenbare fakta anerkjennes, og hvor eskalering mot tredje verdenskrig ses som det ravgale vanviddet det faktisk er.

Jeg prøver også å vifte bort de uendelige lagene med spinn og villedning som ligger oppå både krigen i Ukraina og øverste ledelse i verdens mektigste nasjon. Et tjukt lag av dette spinnet involverer å skape troen på at Joe Biden faktisk har kapasitet til å utføre embetet når alt synlig bevis motsier det – eventuelt at vi bes akseptere at han sitter perioden ut fordi det ikke sømmer seg å utfordre en skrøpelig mann, eller lignende overfladisk surr. Eller hva er begrunnelsen for å akseptere den absurditeten?

Realiteten er åpenbart at historiens største skute mangler kaptein, mens en kø av uspesifiserte undersåtter kjemper om å ta styringen. Hvorvidt situasjonen hadde blitt bedre hvis en brisen Kamala tok over for demente Joe, er et åpent spørsmål, men da hadde det i hvert fall vært en chain of command man kunne henvist til og pekt ansvar på.

Det som utspiller seg nå bærer derimot alle tegn på en elite som i trass og panikk vil grave USA så langt ned i Ukraina som mulig like før Trump kommer inn med sine oppviglerske planer om å skape fred, og dermed vil minske overskuddet til det militærindustrielle kompleks og sabotere haukenes planer om et radbrekt Russland.

I stedet fortsetter både presse og politikere å vedlikeholde dette tragikomiske skuespillet om Bidens regi. Det bare fortsetter, av en eller annen grunn, kanskje for å holde fasaden levende, for å ikke skape panikk, eller for å betrygge almuen. Selv om alle kan se at det er løgn. Tilsvarende tilstander fantes i kommuniststatenes tid, hvor det ble tviholdt på offisiell historie i et merkelig massepsykologisk spill hvor både folk og myndighet latet som de trodde på noe selvinnlysende falskt.

Enda verre fremstår det i moderne demokratier nå, hvor massehysteriet og massesuggesjonen virker uhelbredelig.