At Norges utenriksminister ikke bare går god for den ubekreftede avgjørelsen om eskalering, men attpåtil "ønsker den velkommen", viser en katastrofal mangel på dømmekraft.
Vi gikk liksom fra at Obama latterliggjorde Romney i debatt høsten 2012 om at Russland var en geopolitisk utfordrer, til at Kamala Harris høsten 2024 kaller Putin "murderous dictator" offentlig. Det vitner ikke akkurat om en seriøs aktør innenfor utenrikspolitikk, men vi skal bare late som Demokratene er de eneste styringsdyktige på dette området.
Det merkelige er at de som sier de er styringsdyktige partier med arv fra forrige generasjoner, de, altså først og fremst Bidens regjering, har siden slutten av 2021 gjort alt helt annerledes enn alle administrasjoner gjennom tidene har håndtert slike ting.
De begynte med å spre åpenlyst at de visste at Russland holdt på med å stelle i stand et angrep; før i tiden ville man aldri røpet dette offentlig, men jobbet i kulissene med å motarbeide det, gjøre samarbeidspartnere klare, osv.
Etter det har de bare fortsatt å prosedere hele krigen åpenlyst, og vært helt uvillige til å snakke med Russland underveis; selv på de verste tidspunktene under den kalde krigen, holdt USA dialog gående med Russland.
Nå fortsetter de å behandle alt sammen åpenlyst på internett, sosiale medier og i mediene. Sånn som de gikk ut og skulle konkurrere om å åpenlyst støtte Ukraina med våpen; før i tiden hadde de gitt Ukraina våpen, uten å offentlig snakke om det.
At Norges utenriksminister åpenlyst sier velkommen til at Ukraina angriper Russland med amerikanske våpen, hadde heller aldri skjedd slik man gjorde dette før. Hvilken strategisk verdi har dette, utover på et banalt nivå for å høste inn godhetspoeng? Det eneste det gjør er å plassere en målskive på Norges rygg, og nærmest utfordre Russland til å angripe oss.
Hvorfor sier man slikt åpent sånn? To what end? Det virker som man helt har forlatt statisk tenkning og bare gjør hva enn føles greit ut, og aller mest hva man tror vil høste lovord fra pressen. Helt uten konsekvenstenkning.
Norwegian journalist Øystein Bogen: «Today I sat for four and a half hours and listened to Putin's press conference. The man seemed completely cut off from reality. Worse than any anger. Boasted about the economy going so well. The war that went so well. Almost 800,000 Russian soldiers killed or injured so far. I myself have covered the man since the first days he took office as Prime Minister in 1999. I know him and he knows me; A strange relationship where our paths crossed five or six times. And where he was rarely happy to see me. It all came to a dramatic climax in 2013, when he had obviously decided to put an end to my journalistic activities in Russia. Things went badly for him. Thanks to Norway's bravest living photographer, Aage Aune, we got everything on film. And pressured by the IOC, he had to crawl to the cross. You can see what happened below; a report that went around the world. But that was not the end of visa…»
Vi gikk liksom fra at Obama latterliggjorde Romney i debatt høsten 2012 om at Russland var en geopolitisk utfordrer, til at Kamala Harris høsten 2024 kaller Putin "murderous dictator" offentlig. Det vitner ikke akkurat om en seriøs aktør innenfor utenrikspolitikk, men vi skal bare late som Demokratene er de eneste styringsdyktige på dette området.
Det merkelige er at de som sier de er styringsdyktige partier med arv fra forrige generasjoner, de, altså først og fremst Bidens regjering, har siden slutten av 2021 gjort alt helt annerledes enn alle administrasjoner gjennom tidene har håndtert slike ting.
De begynte med å spre åpenlyst at de visste at Russland holdt på med å stelle i stand et angrep; før i tiden ville man aldri røpet dette offentlig, men jobbet i kulissene med å motarbeide det, gjøre samarbeidspartnere klare, osv.
Etter det har de bare fortsatt å prosedere hele krigen åpenlyst, og vært helt uvillige til å snakke med Russland underveis; selv på de verste tidspunktene under den kalde krigen, holdt USA dialog gående med Russland.
Nå fortsetter de å behandle alt sammen åpenlyst på internett, sosiale medier og i mediene. Sånn som de gikk ut og skulle konkurrere om å åpenlyst støtte Ukraina med våpen; før i tiden hadde de gitt Ukraina våpen, uten å offentlig snakke om det.
At Norges utenriksminister åpenlyst sier velkommen til at Ukraina angriper Russland med amerikanske våpen, hadde heller aldri skjedd slik man gjorde dette før. Hvilken strategisk verdi har dette, utover på et banalt nivå for å høste inn godhetspoeng? Det eneste det gjør er å plassere en målskive på Norges rygg, og nærmest utfordre Russland til å angripe oss.
Hvorfor sier man slikt åpent sånn? To what end? Det virker som man helt har forlatt statisk tenkning og bare gjør hva enn føles greit ut, og aller mest hva man tror vil høste lovord fra pressen. Helt uten konsekvenstenkning.
Norwegian journalist Øystein Bogen: «Today I sat for four and a half hours and listened to Putin's press conference. The man seemed completely cut off from reality. Worse than any anger. Boasted about the economy going so well. The war that went so well. Almost 800,000 Russian soldiers killed or injured so far. I myself have covered the man since the first days he took office as Prime Minister in 1999. I know him and he knows me; A strange relationship where our paths crossed five or six times. And where he was rarely happy to see me. It all came to a dramatic climax in 2013, when he had obviously decided to put an end to my journalistic activities in Russia. Things went badly for him. Thanks to Norway's bravest living photographer, Aage Aune, we got everything on film. And pressured by the IOC, he had to crawl to the cross. You can see what happened below; a report that went around the world. But that was not the end of visa…»
https://www.facebook.com/share/v/1Aq3VnmJi1/?mibextid=wwXIfr