En kort innføring i farlig tankegods - a blast from the past

Nå blir det mørkt... Så mørkt at jeg ikke engang kan anbefale å lese videre, med mindre du vil se verden som den egentlig er. . . .

Portrett av Lorenzo II de Medici, Hertug av Urbino, av Rafael (1518)

I forrige substack nevnte jeg underveis at jeg skulle gi en kort oppsummering av Curtis Yarvins tankegang i en ny post. Så dette er altså en slags lang fotnote til forrige post. Jeg angrer allerede, for oppgaven er ikke så grei som jeg så for meg, eller tiden er knappere. Sist jeg lovte på substack å komme med en oppfølger var i serien om Russell Brand og metoo, hvor del tre ble lovet for ca halvannet år siden. (den ligger i kladd 3/4 ferdig). Så for å hindre å havne i samme forsinkelse må jeg skrive denne med litt mindre nitid perfeksjonisme. Klager om unøyaktighet mottas i kommentarfelt.

Jeg skal ikke kalle meg Curtis Yarvin-ekspert, men jeg har lest en god porsjon av hans output, og sett en del intervjuer, nok til å ha en generell oversikt på ideene hans. Iallfall bedre enn det som ble presentert av filosof Knut Jørgen Vie på NRK, som nevnt i forrige post. Vie introduserte Yarvin med å si noe sånt som, “nå blir det virkelig mørkt her… så mørkt at jeg nesten må be folk skru av radioen…..”. Det er jo et fantastisk innsalg, og samtidig en god beskrivelse av hvordan standard-akademikere fremstiller tankegang som bryter med etablert konsensus. Be afraid!

Én grunn til at jeg åpner med litt ydmykhet i forhold til Yarvins idéverden, er at den er såpass langt unna det aksepterte politiske meningsvindu og standard forståelse generelt, at man bør være forsiktig med å påberope seg full begripelse. Yarvin skriver også gjerne i en antydende og gåteaktig form, nesten østlig, som for å peke mot noe mystisk man bare kan forstå ved å oppleve det selv. Illusjoner skal brytes. Men den åndelige opplysning det er snakk om her, er ikke noe varmt, kjærlig og buddha-aktig, det er heller noe nådeløst, et hardt blikk på virkeligheten uten de følsomme filtrene i alminnelig moral, anstendighet og annen populær trøst. Noe av ideen er at vi er alle dypt villedet av en altomfattende moralisme, og at denne moralismen ikke er noe godt, det er en fordekt form for maktutøvelse. For hva vi ser på som godt og riktig, er det som makta har bestemt er godt og riktig.

Makta er til venstre

Hvem har makta? Det er kommunister, ifølge Yarvin. Om så med en viss ironi. Eller ikke. Og noe av det som plager aktivister så fælt med skribenter som Yarvin, er hvordan han kan virke å skjule grumsete holdninger bak humor og ironi, eller aldri trenger å stå til rette for påstander av samme grunn. Men hvem som definerer “grums”, er noe av saken her.

At kommunister har makta virker søkt. For alle kan se at det ikke er gammeldagse stalinister som betjener byråkrati og parlament rundt om i Vesten, folk blir ikke kastet i gulag, og det er ikke lenger noen sovjetisk ettpartistat her. Så kommunismen Yarvin snakker om virker å peke mot noe annet.

Én begynnende forståelse av det, i norsk kontekst, er å tenke over noen politiske realiteter. For eksempel hvordan du reagerer på å se et norsk flagg i profilbildet til folk, og hvordan du reagerer på et ukrainsk flagg, EU-flagg, eller et prideflagg. Hva er den gjengse oppfatningen av den type symbolikk, og hva kan de sies å representere? En kan deretter spørre hvilket flagg medlemmer av maktapparatet – politiske partier, akademia, riksdekkende medier – er mest troende til å ha i sine profilbilder.

Vi vet svaret. Norsk flagg i profilbildet antyder noe grumsete, eller gammeldags, kanskje til og med rasistisk. Det antyder nasjonalisme, og det er bare en hårsbredd unna nazisme. Som jo er på motsatt side av kommunisme. Men alt i alt er iallfall internasjonalisme (eller globalisme) mye mer stuerent enn nasjonalisme.

En annen vektor er å måle hvordan du reagerer på ordene “høyreradikal” og “venstreradikal”, eller “ytre høyre” og “ytre venstre”. Eller hvordan det store flertall vil reagere på et kommunistisk parti og et fascistisk parti. Hint: Det finnes bare ett av de to på Stortinget (Rødt har fortsatt “kommunist” i partiprogrammet). Og vårt nåværende regjeringsparti sitt fulle navn er Det norske Arbeiderparti.

Nesten ingen stusser over at partinavnet enkelt kunne tilhørt en gruppe revolusjonære kommunister på 1920-tallet. Eller at partiet fortsatt pumper neven og synger “internasjonalen” på partimøter. De fleste har for så vidt registrert at det er årevis siden Ap representerte “arbeidere”. Knapt noen i ledelsen har engang hatt vanlig arbeid. De er mye nærmere akademikerpartiet, eller bourgeoisipartiet. Aller best kunne de bare oppsummeres som Maktpartiet.

Men røttene deres er det ingen tvil om. Så la oss si forsiktig at om ikke gammeldags kommunisme er styrende ideologi, så er det mye større aksept for den enn motsatsen. Selv om kommunisme tok livet av over hundre millioner mennesker.

Det er noe i denne retningen Yarvin mener med at kommunister har makta.

Ellers kan vi forholde oss til en definisjon han tilbød i en parentes i sin siste substack: “decentralized new left”. New left er i bunn og grunn social justice-bevegelsen som kjemper for feminisme, skeive rettigheter, antirasisme og lignende politiske kampsaker. Én avgjørende parallell til kommunistisk teori er oppstillingen av motsetningen offer-overgriper, undertrykker-undertrykt, og hvordan dette forstås som det viktigste politiske perspektiv. Og vi kan igjen tenke på hvordan den bevegelsen er plassert i norsk politisk fauna.

Men det kanskje mest interessante her er “desentralisert”, hvordan denne ideologien klarte å bre seg uten tydelig lederskap eller organisering. Jo, det fantes organisert protest og lignende, men særlig woke har oppstått nærmest organisk, plutselig overalt uten noe tydelig opprinnelse eller autoritet.

En anti-progressiv blogger som ville velte makta

Yarvin startet bloggen Unqualified Reservations i 2007 under pseudonymet Mencius Moldbug, som etterhvert har fått kultstatus, og sies å ha påvirket deler av tech-eliten og innflytelsesrike deler av høyresiden i USA. Blant annet J.D. Vance. Men i begynnelsen var det en obskur blogg lest av politikknerder i internetts bakgater.

Yarvin a.k.a. Moldbug gjorde seg bemerket med omfattende, ofte sær historisk kunnskap og samtidig rikt med referanser til populærkultur og nyeste nett-slang, levert med en mørk humoristisk stil og knivskarpt intellekt. Det var politisk teori ispedd språket til internett-generasjonen.

Dagjobben hans var dataprogrammerer, og han har blant annet utviklet en desentralisert dataplattform designet for å transformere hvordan internett fungerer fra bunnen opp – et slags bitcoin for hele internettets funksjon (eller noe. jeg skjønner ingenting av det). Vi snakker altså om en nerdehjerne av stort format. Penger han tjente på utviklingen av denne ideen frigjorde tid så han kunne vie seg mer til politisk teori.

Moldbug la frem subversive og ofte kontraintuitive ideer som at amerikansk progressivisme i essens og opprinnelse er kommunisme, at dypstaten har den egentlige makten i USA, og at den i essens også er progressiv. Og mest oppsiktsvekkende foreskrev han at for å velte makten kreves ett stort maktgrep som overtar hele statsmakten i én smell. Ofte sammenlignet med Sovjetunionens fall, for å illustrere format. I tråd med dette fremstilles tradisjonell opposisjon, eller tradisjonell demokratisk debatt og metode, som kontraproduktivt. All opposisjon bare styrker makten, både ved å presentere et fiendebilde den kan mobilisere rundt, og fordi utfordring av makten uten reell mulighet for å overta den utviser en misforståelse om hva makt er. Siden Yarvin mener demokratiet er en illusjon, finnes det ingen demokratisk måte å velte makten, i stedet må makten overtas ved å bytte ut hele maktapparatet og ideologien de lever etter.

Post-libertarianer, dypt høyre

Moldbug var altså uttalt anti-progressiv. Han hadde en fortid som libertarian, men konkluderte etterhvert at det er en politisk retning som frykter makt, eller bare vil oppløse makt, og dermed aldri klarer å gripe makt. Å gripe makt er alfa og omega, i Moldbugs verdensbilde. For han er politisk engasjement uten ambisjoner om å gripe makt, en ren selvmotsigelse. For politikk er essensielt kampen om å styre, å ta makten.

Libertarianerne vil avvikle eller bygge ned statsmakten, men glemmer at makten alltid vil havne et sted. I sin mest ekstreme form er avviklet statsmakt anarkisme, og det medfører bare den sterkestes rett i et gitt område, som igjen betyr eneveldig makt for den sterkeste der.

Den opplyste libertarianer bør bli monarkist, mener Yarvin, og se at staten bør driftes som et firma. Han mener at den viktigste verdi for høyresiden i politikken må være orden, som er dårlig representert av en kaotisk libertariansk fristat.

Yarvin har også definert seg selv som deep right. Det dype høyre. Han liker å si ting som at han er den mest høyrevridde person i USA. Men han liker også å spille på fordommene til folk. For det er ikke et nazi-diktatur han kjemper for. Han vil heller flytte oppmerksomheten mot hvorfor så mange tror “dypt høyre” skulle innebære et nazi-diktatur. Og en av hans irriterende gåter er at “det finnes ikke noe høyreside, bare ikke-venstre”.

The red pill og The Cathedral

Yarvin har myntet to veletablerte og nesten mytologiske uttrykk i undergrunnskulturen: «The red pill» eller «redpilled», og «The cathedral».

«Redpilled», som mange kanskje vet, er lånt fra The Matrix og referer til å ha gjennomskuet det propagandistiske verdensbilde presentert av etablert media og politikere. Det er å se den ubehagelige politiske sannheten.

«The cathedral» er relatert til dette, og er et begrep for «media+akademia». Det viser til «elitene» eller maktsentrene som former dagsorden og folkemening, og at de er enige om alt vesentlig politisk, nemlig kommunisme, og opererer med en type spontan samordnet organisering hvor samme budskap formidles unisont – ikke av konspirasjon, men av seg selv. New York Times og Ivy League er samme ulla, og de forvalter og opprettholder den postmoderne religionen, progressivismen (venstrevridd amerikansk liberalism, og/eller det desentraliserte new left).

Progressivisme, som ordets rot progresjon antyder, ser historisk utvikling som iboende positiv og fremadgående, der nåtiden alltid er bedre enn fortiden. Og Yarvin ser det altså som et religiøst prosjekt som dominerer samtiden.

Nyreaksjonisme, blikket fra fortiden

Yarvin er mest beryktet for å være anti-demokrati og «neoreactionary», som er en posisjon definert i opposisjon til progressivisme. En av Yarvins fortettede måter å forklare nyreaksjonisme, er å spørre hvordan fortiden ville bedømt nåtiden, i stedet for at vi alltid skal fordømme fortiden. Hva ville Platon eller Machiavelli eller Da Vinci eller Jefferson eller Napoleon si om oss? De ville blitt sjokkert og frastøtt, mener han.

På en måte kan Yarvin ses som en tidsreisende fra fortiden, som kommer til oss og forteller skuffet og oppgitt om hvordan det hele fremstår. “Dette er kaos. Dere har ingen idealer annet enn hedonisme. Dere tillater bermen å styre. Omgivelsene har ingen skjønnhet. De lærde har ingen lærdom. Aristokratene har ingen dyd. Folket har intet mot. Lederne har verken visdom eller autoritet. Alt er forfalt! Dette må bygges om fra grunnen av!”

Om ikke annet kan blikket fra fortiden bidra til at vi kan se oss selv mer objektivt, nøytralt og på avstand, for dermed bedre å vurdere hvor vi egentlig står.

Nyreaksjonisme vil altså se bakover, lære av tradisjon, og bruke den for å skape fremtiden. De peker på monarkisme som den mest utbredte styreform i historien, og at vår tids lefling med demokrati er et historisk avvik, og ikke nødvendigvis til det gode. Yarvin gjentar ofte at alle effektive organisasjoner, som vellykkede bedrifter, har en CEO på toppen som er ansvarlig for alle avgjørelser, og han ønsker det samme for statsstyrelse.

Dette har ført til anklager om å fremme diktatur, noe Yarvin kontrer med at blant annet den populære presidenten Franklin D. Roosevelt hadde nærmest eneveldig makt i USA, og at den amerikanske konstitusjonen egentlig åpner for stor maktkonsentrasjon i presidentvervet – den utøvende makt. Han peker videre på at alle monarkier også hadde eneveldig makt, men ikke har samme stigma av ondskap som moderne diktaturer. Ett kontrært motargument han plager demokrater med, er at Hitler kom til makten gjennom demokratisk valg. Monarkier var basert i arverekkefølge, og var en styreform som ble helt avviklet forrige århundre, bortsett fra det rent symbolske som lever videre. For Yarvin er Hitler nettopp et argument for monarki.

Yarvin oppsummerer gjerne med at ingen liker «politics» – kranglingen, manipulasjonen, falskheten, den rå ambisjonen, og spillet bak politiske partiers kamp om makt – men at alle elsker «demokrati», selv om de er det samme.

Uten en monark, påstår Yarvin, så lekker politisk makt utover i et stadig ekspanderende oligarki – byråkrati, etater, lobbyister, interesseorganisasjoner – som både medfører fravær av ansvarliggjøring, generell stagnasjon og en kontinuerlig kamp om skaffe disse små maktenhetene. Makten har ingen endestasjon. Har du lurt på hvorfor det er så vanskelig å ansvarliggjøre politikere i dagens system? På samme måte er det ingen reell makt til de som på papiret har styringen. De demokratisk valgte tenker kortsiktig, og konsentrerer seg primært om å beholde posisjon, mens de motarbeides på alle kanter av det mangehodede oligarkiet, som egentlig har makta, uvalgt og permanent til stede.

Hva det er lov å lyve om

Akkurat som jeg ikke er Yarvin-ekspert, så er jeg heller ikke yarvinist. Jeg vil ikke styrte demokratiet, og selv om jeg ville det, har jeg ingen anelse hvordan man skulle begynt. Jeg mener heller ikke at en nasjon bør styres som en korporasjon, og blir lettere frastøtt av tanken på en slags Kjell Inge Røkke som konge av Norge AS, med en gjeng sleske BI-boys og noen autistiske transhumanistiske datanerder som rådgivere.

Men jeg føler Yarvin er inne på noe. Og det er gjerne nok til å bli anklagd for enten å skjule at man er hemmelig fascist som sniker inn hatet sitt under dekke av intellektuell nysgjerrighet, eller at man er en idiot som ikke forstår de farlige kreftene man åpner for. Konklusjonen er uansett at du skal holde deg unna, du trenger ikke lese det selv, for de har eksperter som har tatt seg av jobben, og de har merket ideene med surt fjes.

Den mistenkeliggjøringen gjør iallfall ikke meg mindre tilbøyelig til å undersøke Yarvins og andre tilsvarende tankerekker. Og siden jeg har lest litt av ham, så visste jeg det var absurd da han ble fremstilt som “Breivik-sympatisør”, og klarte ikke dy meg fra å påpeke det offentlig. Shitstormen som fulgte, lærte meg enda mer om hva det er lov å snakke om, og særlig hva det er lov å lyve om.

For som jeg var inne på i forrige post, så har Yarvin drøye, ekstreme ideer, og så videre. Han mener demokratiet bør avvikles. Fysjameg! Men han støtter altså ikke ABB. Yarvin har noe av det mest ytterliggående politiske tankegods tilgjengelig, så hvorfor i all verden måtte de “antifascistiske” demokrati-elskerne juge om en ABB-sympati? De nølte heller ikke med å feste samme merkelapp på dem som påpekte feilen deres.

Noe er råttent i kongeriket!

Det virker som vår tids aristokrati ikke har noe godt motargument. Derfor kan de ikke ta disse ideene som de er, de må i stedet svartmale og brunbeise. For det er nettopp deres udemokratiske makt som utfordres. De blir rasende av det, og synker til alle mulige lavmål – lugging, kloring og spytting – for å unngå å bli avsatt. Men dette er noe av essensen for min del – jeg ønsker ikke noe vondt eller voldelig til hverken Støre eller Solberg (de nesten identiske representantene for de to største blokkene i norsk “demokrati”) eller Vie og Seltzer, eller Akersgata og embedsverket, eller woke-mafiaen. Jeg vil bare at de skal byttes ut med noe nytt, og det samme med ideologien deres. De kan jobbe et annet sted, utafor makta. Men hvis du foreslår noe sånt, særlig til dem som føler et naturlig krav på makt, som ledelsen i Ap og H, så blir du sett på som en livsfarlig galning som helst bør låses inne.