Alle presidentenes kriger
Mange liker å overse det, men Donald Trump er altså den eneste presidenten i nyere tid som ikke startet en krig mens han hadde sjansen.
Endelig er den mislykkede diktatoren ute av det hvite hus, og mange håper at USA kan vende tilbake til business as usual. Men er det egentlig en bra ting?
Joe Biden er offisielt ny president, og et av hans kjernebudskap er å atter forene det splittede Amerika. Samtidig har han brukt veldig mye taletid på å fordømme i de hardeste ordelag alt som Donald Trump representerer. Han er tydeligvis ikke veldig bekymret for at de 75 millioner borgere som stemte på Trump skal føle seg truffet av den nådeløse kritikken. Kanskje håper Biden at folket bare ser etter en ny sterk mann å følge.
Politikk som religion
Alle presidenter sier de skal samle landet og være en president for hele folket, men ingen har fått det til. Klisjeen er på topp tre, muligens bak «This is the greatest country in the world!» og «May God bless the United States of America.» Kombinasjonen av en tro på at landet er det beste noensinne, og at Gud attpåtil har velsignet det, gir en viss fare for overmot. Kanskje er det greit at nasjonen ikke er helt samlet, sånn som etter 11. september. Vi vet hva de kan finne på da.
Amerikanerne har et ullent skille mellom stat og religion, og ofte virker de å gli i hverandre. De politiske tradisjonene og institusjonene blir av mange ansett som nært opp mot det overnaturlige, og ærbødigheten er deretter. At øverste leder for dette systemet kan oppleves som gudbenådet er vel å forvente, samt at angrep på det vil oppleves som dystert kjetteri.
De siste årene har en stor gruppe – fra både høyre og venstre - likevel begynt å stille spørsmålstegn ved hvorvidt denne himmelske kraft er på deres side, og om den overhodet er virkelig. En liten minoritet av disse ble så forvirret at de angrep kongressen som om det bare var en bygning som huset makt, og ikke et tempel med guddommelig beskyttelse. Dette gjorde de rettroende dypt urolig. De er veldig glad for at en yppersteprest med lang erfaring fra kirken nå skal innta stolen som er nærmest Gud.
Biden ble sverget inn som president med hånden på den største bibelen i hele verden, som for å signalisere en gudstro helt uten sidestykke. Boken så ut som den er eldre enn tiden, så gammel at den muligens er signert av Jesus selv. På trappen foran The Capitol - «den hellige grunn!» - som bare to uker tidligere ble skjendet av illsinte gudløse villmenn, lovet han på tro og ære å beskytte de amerikanske idealer, og gjenreise nasjonens storhet.
Et hav av døde
Noen timer senere sto han i Arlington, Virginia for tradisjonen tro å hedre de falne i krig. Alle disse soldatene som har dødd utenfor USAs grenser, hvor de kjempet for frihet, demokrati og den amerikanske levemåten. Bak Biden sto de gjenlevende tidligere presidentene og deres + 1, med ett særdeles uhederlig unntak, og bøyde hodet i respekt. En følelse av samhold og myndighet spredde seg, en betryggelse om at kloke siviliserte ledere er tilbake ved roret. De tidligere øverstkommanderende for militæret sto også kledelig skjult bak ansiktsmaske, det universelle symbolet på ansvarlighet.
Munnbind er egentlig ikke nødvendig så lenge man holder tilstrekkelig avstand, som alle hadde akkurat der, men det er selvfølgelig viktig å sende et signal til befolkningen. Og det var tykt med signaler som tøyt ut fra TV-skjermen denne ettermiddagen.
Jeg vet ikke om sendingen nådde fram til Syria, Irak, Jemen, Sudan, Afghanistan og Pakistan. Hvis den gjorde det, er jeg usikker på om publikummet der var veldig imponert av den sindige seansen. Ikke like imponert som NRKs reportere, som nesten var på gråten av ærefrykt for USAs demokratiske tradisjon, og av håpet om at alt kan bli normalt igjen.
Mens presidentene sto rakrygget i pene frakker foran havet av døde soldater på Arlington National Cemetery, så fikk jeg en uhyggelig tanke. Hva om den siviliserte framtoningen egentlig skjuler noe brutalt og grotesk? I det øyeblikket savnet jeg Donald Trump.
En president uten krig
Mye skiller Clinton, Bush og Obama fra The Donald, og det er ikke bare evnen til å framstå respektabel, eller snakke i hele setninger. Mange liker å overse det, men Trump er altså den eneste presidenten i nyere tid som ikke startet en krig mens han hadde sjansen.
Ro deg ned. Jeg er ikke fascist. Jeg er ikke rasist engang, i alle fall ikke bevisst, og det må jo telle for noe. Tanken på døde POC i fattige land bare dempet begeistringen min for historiens største militærmakt i noen små sekunder. Nå er stabiliteten og ansvarligheten visstnok gjenreist i USA, og jeg tar meg i å spørre hva det innebærer for små barn langs ondskapens akse. Hvem vil vedde på hvor lang tid det tar før Joe Biden ser seg nødt til å disiplinere noen utlendinger?
Biden stemte for krigen i Irak, og var også ivrig på å ta knekken på Saddam gjennom militære intervensjoner lenge før 11 september. Han sto last og brast med Obama under hans mange krigføringer og droneangrep, og har etter alt å dømme sjelden sett en krig han ikke liker.
I disse dager er det for så vidt egne borgere han er mest bekymret for, såkalte innenriks-terrorister, så kanskje all den morderiske aggresjonen til verdens beste nasjon blir vendt innover i stedet.
Trumps mangel på krigføring kan skyldes at han aldri helt forsto hvilken makt han hadde, eller hvordan han skulle forvalte den. Uansett hadde han et uttalt mål om at USA ikke skulle blande seg i andre lands konflikter, så det kan også ha spilt inn. Til slutt ble hans eneste forsøk på regimeskifte utført i hans eget land. Eller så ble påstått. Dødstallene ble i alle fall mye lavere enn i Irak, og operasjonen var over mye fortere. I midtøsten er de nok veldig fornøyd med at Trump var mye større i kjeften enn i krigsvilje.
Politisk kutyme
Kan det være et Trumps kaotiske og uvørne framferd var bedre for alle, eller i det minste en mer autentisk representasjon av hva som befinner seg i den amerikanske ånd? Jeg vil i alle fall savne en president som ufiltrert utbrøt alt som rørte seg i hodet hans, gjerne klokken 03 på natten i all caps. Kanskje var det uansvarlig, idiotisk og noen ganger farlig, men du visste hvor han sto. I alle fall i akkurat det øyeblikket, før han fant på noe annet i neste sekund. Noen fikk dårlige nerver av det, men det ble ikke dødelig.
Vi vil nok sjelden få vite hva Joe Biden egentlig tenker på, for han er mye bedre drillet i politisk kutyme. Med mindre den halvsenile hissigproppen degenerer enda mer, og begynner å bable usammenhengende om bomber og amerikanske verdier. Under valgkampen hadde han flere episoder hvor han skjelte ut sine egne tilhengere, og ba dem holde kjeft og stemme på noen andre. Ofte fordi han totalt misforsto hva de sa til ham.
Det forundrer meg at ikke flere er bekymret for hva som kan skje når Biden møter utenlandske ledere som ikke engang snakker engelsk. Eller hvis det tough guy imaget han kultiverte i så mange år går til hodet på ham i et uklart øyeblikk, samtidig som noen haukete generaler er tilstede. Men hvis den nye presidentens mentale tilstand forfaller i for stor grad, så står Kamala Harris klar til å veive med det 25. grunnlovstillegget.
Et uendelig onde
Mange droner har nok flydd under Trumps styre også. Vi vet ikke hvor mange, for han sluttet visst å føre regnskap på det. Men den militære infrastrukturen som muliggjør dem ble bygget av forgjengerne hans. Ingen slipper unna det faktum at Trump gikk til valg på å slutte med krigføring utenlands, og han holdt det løftet. Mannen er ingen engel, dét kan vi alle være enige om, men jeg er bare ikke overbevist om at han er selve djevelen.
Å fornekte djevelen og alt han står for, har alltid vært viktig i fundamentalistiske religiøse kretser, og i noen moderne politiske bevegelser. Få har tålmodighet med noe slags tvetydighet når man forklarer sitt forhold til Satan. Og å benekte hans eksistens er for mange ensbetydende med å være Satans eget sendebud.
I slike situasjoner er det viktig å være på vakt. Fordi de som tror de kjemper mot et uendelig onde kan veldig fort bli slukt av det samme mørket selv, og tenke at ingen midler er for avskyelige for å oppnå seier.
Folk pratet om at de savnet George Bush etter sjokket med Trump, fordi han var litt mer høflig. Er de klar over hvor mye elendighet den mannen stelte i stand? Vi har noen flyktningleire i Moria som er en direkte konsekvens av hans kriminelle inkompetanse, og det er langt, langt unna det verste. De som etterspør den siviliserte tonen til Bush og Obama, bør reflektere over hvorvidt de er mer opptatt av overflate enn innhold.
Den gjentatte påstanden om at Trump er tidenes verste president framstår fullstendig absurd i lys av blodbadet som tidligere presidenter har etterlatt seg. I forhold til Bush er Donald lite annet enn en tegneseriefigur. Hvis du er mer opptatt av ord og oppførsel enn uskyldige menneskers død, så gir det kanskje mening. Men da bør du revurdere prioriteringene dine.
Godt reflektert, og et geopolitisk perspektiv man sjeldent ser i hovedmedia (MSM). Krigsaspektet, reéll historie eller nasjonale utfordringer er noe dentitespolitikk ikke omtaler.