Smittevernets ansikt utad
Munnbind har lite dokumenterbar effekt som smittevern i offentligheten. Hvorfor har myndighetene anbefalt og attpåtil pålagt det?
(Denne teksten ble skrevet januar 2021)
I Debatten på NRK i fjor høst var Bent Høie nær ved å miste besinnelsen da Fredrik Solvang dristet seg til å nevne det svake vitenskaplige belegget for effektiviteten av munnbind i reduksjon av smittespredning. Den ellers sindige tonen til helseministeren glapp taket, før han irettesatte journalisten med at det «ikke skulle skapes et inntrykk» av at FHI ikke støttet anbefalingen om munnbindbruk.
Men hvis man faktisk leser rapporten om munnbind som regjeringen bestilte fra FHI, og studiene den bygger på, er det vanskelig å få noe annet inntrykk enn at helseministeren aldri burde anbefalt det. Og lett å forstå at kilder innad i FHI hadde uttrykt skepsis mot det omstridte tiltaket.
Stort sett ulemper
Rapporten henviser blant annet til en liste (s.10) utarbeidet av WHO med fordeler og ulemper knyttet til munnbindet. Listen har fem punkter med fordeler, hvorav kun ett er relatert til faktisk smittespredning, mens resten er dels spekulative punkter om psykologiske og sosiale fordeler. Listen har derimot 11 punkter med ulemper, blant annet:
risiko for feilbruk
økt risiko for smitte ved feil bruk
generelt ubehag
vanskeligheter med kommunikasjon
fare for hodepine, pusteproblemer, utslett og sår
falsk følelse av trygghet som kan føre til lavere etterlevelse av andre og mer effektive smitteverntiltak
vanskeligheter med etterlevelse for enkelte pasientgrupper – deriblant flere i risikogruppen, som eldre og folk med kroniske lungesykdommer.
Det ene punkt som kan karakteriseres som en fordel er at munnbindbruk muligens fører til lavere risiko for å bli eksponert for smitte fra asymptomatiske personer. Men denne fordelen er avhengig av at munnbindet viser seg å være hensiktsmessig i offentligheten, altså til hverdagsbruk, og at korrekt bruk er praktisk gjennomførbart og mulig å forvente av et bredt flertall i befolkningen. Praksis viser at dette er tvilsomt.
I FHIs guide for korrekt bruk av munnbind finner vi også det beste argumentet mot å innføre det som allment smitteverntiltak. For at munnbind skal være effektivt må man først vaske hendene godt, før det hentes opp fra en ren pose eller beholder. Det skal kun benyttes én gang, uten at «én gang» defineres helt tydelig. Mens du bruker munnbindet skal du ikke justere eller ta på det. Hvis du tar på det, eller det blir fuktig, må det kastes og byttes – og alle trinn må gjentas. Du skal heller ikke ha det på haka, under nesa, på hodet eller på skeiva. Ved endt bruk skal det umiddelbart kastes, helst i en trygg beholder. Deretter må du raskt vaske hendene på nytt. Har du tøymunnbind gjelder de samme reglene, men dette skal også legges i en lukket pose etter hver bruk, for så å vaskes på 60 grader.
Man behøver ikke doktorgrad i epidemiologi for å forstå at disse retningslinjene er vanskelige, enn si umulige, å følge i en hverdagssituasjon.
Feilbruk var forutsigbart
Flere studier, inkludert de FHI siterer i sin rapport, viser forhold som taler mot både munnbindets generelle effektivitet som smittevern, og mot dets anvendelighet i offentligheten. Blant disse er:
at positive resultater baserer seg på kliniske forsøk i kontrollerte omgivelser, eksempelvis blant helsepersonell på sykehus, hvor det er nøye oppfølging av korrekt bruk
studier i ikke-kontrollerte omgivelser som viser ingen signifikant forskjell i smitte blant brukere og ikke-brukere av munnbind
de indikasjoner på at munnbind i hverdagen kan bidra til å redusere smitte er gjort i studier som ikke kan isolere effekten av munnbind fra andre etablerte tiltak som avstand og håndvask
munnbind erstatter ikke avstand, som er det viktigste og best dokumenterte smitteverntiltak. Tvert imot har munnbind hatt tendens til å gjøre folk mindre bevisste på å holde avstand.
Det blir anslått at munnbind reduserer smittefare med 40 prosent, avhengig av korrekt bruk, som vi jo allerede vet at sjelden forekommer, ergo er prosenten i praksis langt lavere. Denne prosenten er dog et anslag, og studier viser alt fra 5 til 80 prosent effektivitet, altså vidt sprikende. Avstand derimot skal kunne redusere smittefare med 80 prosent - det vil si at munnbind aldri er en erstatter for avstand. Derfor er også munnbindet kun anbefalt der hvor man ikke kan holde én meters avstand.
Vi bør ikke bli helt omtumlet av statistikk og et utall studier og eksperter som kompliserer et i utgangspunktet enkelt prinsipp. Dråpesmitte oppstår hvis du får andres spytt inn i dine luftveier eller øyne. Munnbind skal hindre væske fra å forlate ansiktet. Spytt reiser cirka én meter, derfor: hold én meters avstand. Hvis du ikke kan det, så vil muligens munnbind beskytte mot smittespredning. Og det gjelder altså kun når væske eventuelt skulle fly fra en smittet person og over på deg. Hvor ofte står du innenfor én meter av fremmede mennesker i en hverdagssituasjon? Først og fremst ansikt til ansikt, hvor de samtidig spytter, nyser eller hoster på deg? Kort svar: veldig sjelden.
Munnbind har kun en hypotetisk effekt i ideelle omstendigheter, innenfor en kort avstand, i situasjoner som nesten aldri forekommer. Jeg er ikke matematiker, og jeg savner en utregning som forteller sannsynligheten for å havne i en situasjon hvor munnbindet forhindrer smitte, eller ganske enkelt en beregning av sjansen for at munnbindet hindrer smitte for hver enkelt.
Tross at anbefalingen er gjentatt i utallige sammenhenger er likevel denne meteren gjenstand for mye debatt på gateplan, og kanskje er det uvissheten rundt den som fører til at mange bruker munnbindet i alle mulige sammenhenger hvor ikke engang pådriverne sier det har effekt. For eksempel alene i bilen, ute i friluft, på gata med god avstand mellom folk, og i halvfulle, eller endog folketomme, senter og butikker. Der det brukes blir det gjerne henta opp fra lomma, tatt av og på, blir hengende på ett øre, under nesa, på haka og hodet, pirka på og kontinuerlig justert.
En tur på butikken er vesensforskjellig fra en tur i operasjonssalen, og ingen bør være overrasket over at folk flest sløver litt med strenge medisinske retningslinjer.
At munnbindet ville bli feilbrukt var forutsigbart, både ved å lese studier og ved noen sekunders ubelest ettertanke. Ikke bare fordi myndighetenes og ekspertenes egne råd er såpass ulne, med tanke på hvor og når det faktisk er nødvendig og hva den egentlige smittevernsmessige gevinsten er, men fordi mange verken har tid eller lyst til å finlese retningslinjer og rapporter. De som gjør det ville i så fall oppdage at hele prosjektet etter alt å dømme er fåfengt.
Til nød kunne munnbindet sies å ha en viss funksjon på veldig trange kollektivreiser, eller på andre folksomme arrangement hvor avstand er umulig. Men slike situasjoner er uansett allerede frarådet på det sterkeste, og en eventuell gevinst ved munnbind vil der igjen bli hemmet av alle problemene som nå er kjent.
Et rent symboltiltak
Så hvorfor ble munnbindet likevel anbefalt, og attpåtil pålagt med mulighet for bøteleggelse? Svaret finner vi muligens i den korte listen med WHOs vagt antatte fordeler ved bruk, samt i det man bare kan karakterisere som regjeringens svake tiltro til gjennomsnittsnordmannens sunne fornuft. Fordelene skulle bestå i å «gi en følelse av å bidra i dugnaden», «være en påminner om å etterleve andre smitteverntiltak», «redusere stigmatisering av personer som ønsker å bruke munnbind» og en uspesifisert «sosial og økonomisk gevinst».
Vi behøver ikke nevne den ikke-eksisterende stigmatiseringen av munnbindbrukere, foruten å presisere at nå er det motsatte tilfellet. At noen skulle lengte etter en «følelse av å bidra» til den skjevfordelte «dugnaden» er en idé som virkelig utfordrer sinnemestringen. Man skulle tro denne lengselen var tilfredsstilt av utallige hjemme-alene-kvelder, anti-bac-påføringer, oppstillinger på meters-linjer i butikken og begrensning av nærkontakter.
Enda mer uforståelig er tanken på at befolkningen skulle behøve en påminner om å etterleve smitteverntiltak. Myndighetene har i så fall tenkt at vi alle har behov for en ytterligere påminnelse om viruset som er daglig førstesidestoff i alle aviser, hovedoppslag i alle TV- og radiosendinger, som har kontinuerlig oppdatering av smittetall i alle nettaviser, som opplyses om på speakeranlegget til alle kjøpesenter og kollektivtrafikk, har plakater i alle butikker, infoskjerm i alle sosiale medier, og ellers er samtaletema nummer én i alle sosiale og profesjonelle sammenhenger. Forestillingen om at vi i tillegg skulle trenge en advarsel klistret midt i fjeset på hver eneste medborger i det offentlige rom er, for å si det mildt, idiotisk.
Det koker altså ned til er at munnbindet er innført for å skape en symboleffekt. At befolkningen skulle pålegges å gå med en ubehagelig, potensielt farlig og sosialt opprivende maske, ikke for noen faktisk reduksjon i smitte, men for å signalisere bevissthet om smitten – og sikre at ingen i noe øyeblikk skulle frigjøres fra angsten for pandemien.
Det er ikke trivielt å pålegge folk å dekke ansiktet i offentlig rom
Vi sitter igjen med inntrykket at helseministeren og helsedirektoratet er så åndsfraværende at de ikke forsto eller reflekterte over alle de negative konsekvensene ved munnbindet, at de har utviklet et totalt tunnelsyn som gjør dem ute av stand til å vurdere noen risiko utover det som omhandler smittefaren av en sykdom som siden juni i fjor har en overlevelsesrate på 99.88 prosent.
Noen vil hevde at det fremdeles eksisterer risikofaktorer i samfunnet som ikke omhandler covid-19, og et innlysende motargument og ulempe som ikke nevnes i FHI og WHOs liste er at en situasjon hvor hele lokalbefolkningen skal gå med maske skaper en uggen atmosfære av mistenksomhet, frykt og uro. Den uunngåelige polariseringen og politiseringen har vi allerede sett, samt angiveri i sosiale medier og krav om straff til alle som ikke bærer det nye ansvarlighetssymbolet.
Problemene var kjent i fjor vår da munnbindet ble frarådet, og de gjelder fremdeles. Helomvendingen bærer preg av en noe panisk idé om å sette alle munnkluter til, og at den minste hypotetiske effekt er verdt forsøket. Men en slik tankegang forutsetter at et pålegg om å skjule ansiktet er et trivielt inngrep i vår personlige og sosiale frihet.
Det er ikke trivielt å pålegge folk å dekke ansiktet i offentlige rom, å gjøre dette som et slags «føre var», som om «det ikke kan skade». Et så dypt umenneskeliggjørende grep burde ha det aller beste bevisgrunnlag, og kun forbeholdes en absolutt krisesituasjon. Men nå er vi altså i den tragiske og paradoksale situasjonen at det mest synlige smitteverntiltaket er det som har minst effekt. Kanskje gjør det til og med vondt verre.
I tillegg er det noe dypt forstyrrende i tanken om å pålegge folk å gjøre noe irrasjonelt, bare for å signalisere en tiltro til myndighetene, eller at man «forstår alvoret.» Å påby et slikt overgrep mot fornuften, er fornedrende og totalitært.
Å skulle tvinges til å bære et symbol midt i fjeset er et overtramp som ingen bør finne seg i. Spesielt når det i realiteten er et symbol på frykt, irrasjonalitet og ukritisk servilitet. Hvis regjeringen higer etter et godt synlig signal i hverdagen som indikerer at smittevern tas på alvor, og at man er en sympatisk medborger som tenker på de svake, så kan jeg anbefale en button, pins, skjerf, lue eller en one-piece i virusdesign. Det er mange muligheter. Så kan de som ønsker det få sitt markeringsbehov tilfredsstilt, og vi andre kan kaste masken og puste fritt.