NRK utøver maktkritikk med en sjokksak om to voksne mennesker som frivillig kliner med hverandre
Kommunalminister Sigbjørn Gjelsviks «kysseepisode» er en nothingburger av rang, og viser hvordan metoo kan omforme ethvert erotisk eventyr til horror, som deretter brukes i politiske maktspill.
Dagen før hele medienorge gikk bananas over Sindre Finnes’ private gjengivelse av Wolf of Wall Street, forsøkte NRK å dra i gang en susseskandale i regjeringen.
For på torsdag ettermiddag leverte statskanalen solid valuta for skattepengene, med en sjokkavsløring om at kommunalministeren ingen hittil har hørt om, Sigbjørn Gjelsvik (SP), var involvert i en «kysseepisode» med en ansatt i departementet på sommerfest i fjor.
Hendelsesforløpet denne dystre sommernatten oppsummeres slik av NRKs journalister:
Kvelden, som begynte med sommerfesten på Det Norske Teatret og beveget seg videre til Eilefs Landhandleri, endte til slutt på London pub. Det var etter sommerfesten – da de gikk videre på byen – at kyssepisoden fant sted.
Gjelsvik omtaler sin egen opptreden som «flau og pinlig» og «ikke i tråd med de idealene jeg forsøker å leve etter».
Kvinnen opplyser til NRK at hun opplevde situasjonen som uproblematisk, og at hun har følt seg godt ivaretatt av departementet.
Andre kilder i departementet sier at sakens «delikate natur» har slitt på arbeidsmiljøet.
Ett element i denne beskrivelsen er spesielt gripende, nemlig at kvinnen opplevde det hele som «uproblematisk». Men det stopper ikke den fjerde statsmakts avdeling i statsmakten fra å kline til med en utførlig problematisering.
Gravalvorlig råklining
NRKs svar på Woodward og Bernstein har tydeligvis fått hemmelig kontakt med anonyme «andre kilder i departementet», som er plaget av sakens «delikate natur» et helt år etterpå. Men alt tyder på at det er kildenes og journalistenes delikate natur som er det faktiske opphavet til Norges nyeste sedelighetsskandale.
Nyhetsverdien er av samme kaliber som historien om godkjenning av en dagligvarebutikk på Puntsnes, som for øvrig er hovedsak på Kommunaldepartementets nyhetsside i skrivende stund. De virkelige spørsmålene her er hvordan NRK har kommet over klinehistorien, hva som motiverte de som avslørte den, og hvorfor den har passert desken og havnet i offentligheten.
Vurderingen av nyhetsverdien er for så vidt bestridt, for i følge Google har råklinegate skapt overskrifter i 13 medium, inkludert Aftenposten, VG, Dagbladet, TV2 og til og med Fagpressenytt.
NRK laget attpåtil et eget innslag på Dagsrevyen. Der åpenbarer fast ansatt journalist, Petter Svaar, at sommerfesten begynte med at «bandet The Sharepointers spilte opp, og det ble hyggelig». Denne gravejournalistiske juvelen følges opp med avsløringen om at flere festdeltagere skal ha lagt merke til noe langt mindre hyggelig, nemlig at sjefen «danset tettere og tettere med en kvinnelig byråkrat i 30-årene».
Senere skal de ha fullbyrdet flørten på byen, hvor «vitner» i følge NRK beskriver at «Gjelsvik og hans underordnede råklinte». Alt dette berettes med en gravalvorlig tone som kunne gi inntrykk av at statsråden slepte byråkraten inn i et smug og kvalte henne med en plastpose.
Nysgjerrige lesere skal vite at den 49 år gamle statsråden er singel, i alle fall er ikke annet oppgitt av NRK. Derimot laget NRK et portrettintervju av Gjelsvik i fjor sommer, hvor det påpekes at moren til hans to barn døde i 2019, og etterlot han som aleneforsørger.
Alenepappaen har nå fått ettertrykkelig beskjed om at noen ny partner absolutt ikke skal oppdages på arbeidsplassen, der han tilbringer mesteparten av tiden sin. Moralvokterne i kommunaldepartement og rikskringkasteren har også sørget for at hans to mindreårige barn fikk lese overskrifter om pappas sjekkeforsøk i alle de største avisene i Norge.
Anklager om dårlig humor
I Dagsrevyen måtte Sigmund Gjelsvik stå skolerett for NRKs penetrerende moralske overmakt, hvor han med nervøst skingrende stemme innrømmer å ha utvist «dårlig dømmekraft og rolleforståelse», at han og den ansatte «kysset kvarandre», og at «det skulle vi ikke gjort, og det legger jeg meg fullstendig flat for».
I voiceover gjentar journalisten at kvinnen fant episoden uproblematisk – uten å presisere om hun kanskje fant det besnærende eller fortryllende – noe som burde avsluttet saken før den begynte.
I stedet fortsetter utspørringen av statsråden, med en anklage om dårlig humor i festtalen hans. For der skal joviale Gjelsvik ha beklaget at han var den eneste fra politisk ledelse til stede, men at han til gjengjeld skulle «drikke for seks personer».
For alle andre enn overfølsomme verneombud er denne vitsen i verste fall uproblematisk, og i beste fall ganske artig. Men folkelige artigheter slår ikke an hos petimetere i embedsverket/dypstaten, eller hvem det nå var som følte behov for å informere journalister om vittigheter på departementets interne sommerfest.
Overfølsomme byråkrater uegnet til jobben
Gjelsviks spenstige spøk har tydeligvis fremstått sjokkerende for byråkrater som ikke tåler annet enn det knusktørre, aseksuelle lynnet til en Espen Barth Eide eller Jonas Gahr Støre, og derfor har de løpt til både overordnede og media for å sladre.
«Det var platt da han sa det, og enda mer idiotisk i ettertid», i følge «en av festdeltagerne som NRK har vært i kontakt med». NRK opplyser ikke hva andre festdeltagere kan ha ment, eller hvorvidt det var latter i salen.
I stedet er det utelukkende perspektivet til departementets mest humørløse som belønnes med statskanalens dekning. En humørløshet de åpenbart deler med journalistene de har truffet i skjul for å gi offentligheten et uvurderlig innblikk i den utøvende makts unevnelige indre anliggender. For når det gjelder fest og flørt, er det alltid minste felles multiplum av tålegrense for usømmelighet som er førende.
At vitsen i det hele tatt nevnes er enda dummere enn den innholdsløse saken, og vitsen skal liksom underbygge alvoret og implisere en form for karakterbrist, eller noe mye verre.
De anonyme byråkratene påstår altså at denne hendelsen har vært en slitasje på arbeidsmiljøet, uten at dette spesifiseres. Vi må anta at de ikke har klart å utføre arbeidsoppgavene sine tilstrekkelig i over et år, fordi sjefen kyssa en kollega en sein kveld på byen. Hvis noe bør graves i her, så er det hvorvidt disse offentlig ansatte er egnet til å motta lønn fra statskassen for å drifte et departement.
En vag antydning av metoo
Grunnen til at denne desperat oppkonstruerte skandalen skal fram i lyset, er selvfølgelig fordi det er et råttent halmstrå av metoo hengende på den, og dét i samme regjering som forrige metoo-offer, ekle Roger Enoksen - en sak som behørig nevnes i NRKs nettsak, med impliserende tyngde.
Koblingen til metoo trenger ikke engang nevnes, det holder lenge med en vag antydning – metoos essensielle drivkraft er antydning – som igjen setter det limbiske systemet i alarmberedskap, mens skrekkelige bilder av overgrep oversvømmer tankene.
Metoo er og var notorisk udefinerbart, og nå inkluderer det øyensynlig gjensidig frivillig klining på homsebar etter firmafest. Denne milevide benyttelsen av begrepet er for så vidt forutsigbart, for i metoo-logikkens verden er det forbudt med ethvert romantisk krumspring som ikke foregår innenfor perfekt symmetri, der hvor kysser og kysset innehar total likevekt av inntekt, makt, posisjon og status – noe som innebærer at Gjelsvik utelukkende kan smatte på damer som Anniken Huitfeldt eller Sandra Borch.
Utenfor denne abstrakte vektskålen er alle (kvinner) potensielle ofre, og selv de frivillig deltakende må antas å befinne seg i en hypnose indusert av maktposisjonens kjønnslige magi.
Kvinnens fraværende selvkontroll i skyggen av status er et fundamentalt premiss for metoo, og derfor kan kvinners egne påstander om samtykke stilles under tvil, og maktmannens forføreriske evner kan alltid reduseres til et urettferdig og usedelig resultat av stillingsbeskrivelse.
Sladder om kjønnsliv utgitt som maktkritikk
Departementets opprørte varslere er med all sannsynlighet fanget i grepet til denne ideologiske overbevisning - eller veldig bevisst på hvordan den kan manipuleres - og har dermed følt seg kallet til å avsløre udåden, uavhengig av offerets selvopplevelse.
I nyfeminismens verdensanskuelse er det gjengs at offeret ikke er bevisst sin egen offerstatus, og kan dermed ikke tas på ordet, i alle fall ikke før hun har gjennomgått en grundig innføring i maktstrukturenes seksuelle påvirkning, og blitt fortalt hvor grunnleggende ugreit hennes opplevelse faktisk var. Uansett hva hun selv måtte mene. Og med denne elastiske anvendelsen av psykologi kan ethvert erotisk eventyr omformes til horror i ettertid, og brukes til politisk vinning.
Når man fjerner metoo-teoriens esoteriske, ideologiske svermerier om maktstrukturer og historisk undertrykkelse, så reduseres kysseepisoden til en sladdersak best egnet for Se og Hør. Og selv ikke de hadde antagelig giddet å publisere denne altfor alminnelige festhendelsen. Men med metoo har de respektable mediene fått en evig unnskyldning for å eksponere offentlige personers utskeielser i kjønnslivet og fremstille det som maktkritikk.
Blåse opp uviktige intriger og overse politiske katastrofer
Ikke-saken om Gjelsviks bytur har altså NRK sløst ressurser på. Samtidig blir eksempelvis Nei til EUs ACER-søksmål mot staten som nå er i høyesterett – en potensiell skandale av historisk betydning - avfeid som bagatellmessig.
Misforholdet i dekningen illustrerer hvordan den redaksjonelle prioriteringen i Norges største medier står i motsetningen til et fungerende demokrati. Man skaper illusjonen av maktkritisk presse ved å blåse opp uviktige intriger, mens sakene med virkelig tyngde blir forbigått eller underspilt – eller overhodet ikke anerkjent, ofte fordi etablerte medier er helt på linje med den politiske makten.
Dette fenomenet er spesielt tydelig nå i energipolitikken, hvor katastrofale avgjørelser for norsk fremtid som tilslutning til ACER, bygging av utenlandskabler og elektrifisering av sokkelen, blir minimalt gransket eller kritisert i media. Og enda mindre blir politikere, embedsverk og konsulenter forsøkt ansvarliggjort for disse ufattelig kostbare, skadelige og omseggripende vedtakene.
For politikere er budskapet tydelig: Hvis du blåser milliardvis av befolkningens penger på grunn av din egen inkompetanse og elendige konsekvensanalyse, så skjer nesten ingenting. Men hvis du lurer til deg et par tusenlapper på kreativ regnskapsføring, eller underholder et småpikant forhold på privaten, da kan medienes og folkets hammer komme dundrende ned i hodet på deg.
Denne vanskjøttingen av journalistikkens oppgave skaper absurde insentiver for norske byråkrater og folkevalgte. Deres viktigste oppgave blir å sørge for sirlig korrekt føring av reiseregninger, strengt hemmelighold av seksuell usømmelighet, og generelt å holde styr på trivialiteter som potensielt kan vinkles til noe snuskete. Å stille vanskelige spørsmål i komiteen før byggingen av nye T-bane-tunneler, eller å bruke noen ekstra kvelder på å ettergå kostnadsberegninger i anbud, eller bare å forholde seg til grunnloven, kan lett nedprioriteres.
Kyssing forteller ingenting om jobbprestasjon
Når avsløringen av relative bagateller er den største trusselen en politiker står overfor, oppstår også muligheter for navnløse korridorsoldater til å velte de overordnede ved beleilighet. Kunnskap om affærer og aksjehandler og vennetjenester kan bokføres og hentes frem både til utpressing og utskiftning, og fungerer ytterligere til å plassere enda mer ufortjent makt i hendene på ikke-valgte aktører i skyggene.
Historien om Sigbjørn Gjelsviks klining kommer til offentligheten et år i ettertid, og virker med all sannsynlighet å være lekket med overlegg til NRK av misfornøyde embedsmenn, eller kvinner. Kanskje var det den nagende etiske uroen om arbeidsmiljø og ministerens rolleforståelse som var motivasjonen, men sjansen er også tilstede for at dette er en form for gjengjeldelse, eller ganske enkelt et forsøk på å fjerne eller sverte statsråden.
Jeg aner ikke om Gjelsvik gjør en tilstrekkelig jobb eller ikke, men det som er sikkert, er at kyssingen hans på fritiden har nøyaktig null innvirkning på hans egnethet til stillingen, og forteller ingenting om jobbprestasjonen. Å dra fram «episoder» som dette tjener bare til å fjerne oppmerksomheten fra saker som faktisk betyr noe, og til å gjøre sedelighet til et verktøy i politiske maktspill.