Nedstengning er basert i matematiske modeller som ikke kan skjelne to mennesker fra hverandre

Inne i modelleringene spiller det ingen rolle om Geir, Guri eller Gro er ute og går, eller om de skal på Kunstsenteret, på Puben eller Gullsmeden. Alt er redusert til identiske kvantiteter.

(En redigert utgave av dette innlegget ble publisert i Drammens Tidende mars 2021, da hele byen var stengt ned.)

Akkurat nå er hele byen stengt ned, til tross for at lite smitte har blitt påvist i butikker og uteliv. Effekten av nedstengning finnes det ingen konkrete tall på. Alt hviler på tilliten til matematiske modelleringer.  

Hver gang jeg går forbi Buskerud Kunstsenter myser jeg litt inn vinduet, og sjekker ut utstillingen i forbifarten. Sjelden har jeg sett mer enn fem mennesker inne av gangen i det cirka hundre kvadratmeter store gallerirommet. Nå kan ingen besøke det, fordi det er stengt på grunn av smittevern. 

Buskerud Kunstsenter har ikke forårsaket ett eneste smittetilfelle. Akkurat det er helt sikkert. Likevel er det stengt ned.  

Det samme kan sies om en hel rekke steder i byen. Puber, butikker og restauranter som har god plass, sjelden er fulle, har upåklagelig oppfølging av smittevern, og har aldri fått påvist noe smittetilfelle. Nå er alt stengt i ett stort sveipende grep. Hvorfor?

Vår tids krystallkule 

Svaret er selvfølgelig at alt stenges fordi de anses som potensielle åsteder for fremtidig smitte. Akkurat som absolutt alle kan, muligens, bli smittet. Eller kan vi det? Spiller det ingen rolle hvilke forholdsregler hver enkelt av oss tar?

Det er vanskelig å spå, især om fremtiden, sies det. Annerledes er det med vår tids krystallkule: de matematiske modellene. Sannsynligheter og simuleringer er den nye kaffegruten, og i tallenes univers finnes et klarsyn som vanlige dødelige bare kan drømme om. 

Alt vi ser av tiltak i dag er fundert i matematisk modellering av smittespredning. Avanserte digitale simuleringer som spår virusets veier.

Med modellenes hjelp har ekspertene forutsagt, og bestemt, at alle steder hvor folk samles er potensielle åsteder for smitte. Også de stedene hvor du og jeg, med en viss porsjon sunn fornuft, lett kan slå fast at aldri vil ha et smittetilfelle. 

Vi er ikke punkter i en graf 

Nesten alt koker nå ned til såkalt «mobilitet» – det blotte faktum at folk beveger på seg defineres som smitterisiko. Det blir ikke gjort noen forskjell på hvem som beveger seg, eller hvor de skal. Alle folk og steder blir beregnet som akkurat like risikable. 

Det som er så grundig irriterende når vi ser hvordan tiltakene slår ut i praksis, er at vi veldig lett kan se hvordan et gitt sted ikke egentlig er noen faktisk risiko. Dette er punktet hvor de matematiske modellene og simuleringene kolliderer med virkeligheten. 

Vi har alle hørt de flerfoldige begrunnelsene for tiltak og nedstengning. Alt dette abstrakte språket, med nærkontakter, kohorter, mobilitet, smittetrykk, kontaktpunkter og kurver. De livsfjerne begrepene er en illustrasjon av tenkemåten de oppstår i. 

Matematiske modeller befinner seg i en verden av det generelle og universelle. Alle levende mennesker derimot, befinner seg i en verden av det partikulære og spesifikke. Vi er ikke tall, eller punkter i en graf, eller faktorer i en statistikk, vi er konkrete mennesker av kjøtt og blod. Butikkene og serveringsstedene våre er også konkrete og unike. 

Fravær av kvalitet og differensiering

Men inne i modelleringene kommer ingen av disse konkrete kvalitetene fram. Der spiller det ingen rolle om Geir, Guri eller Gro er ute og går, eller om de skal på Kunstsenteret, på Puben eller Gullsmeden. Alt er redusert til identiske kvantiteter, uten differensiering. Abstrakte X, Y, Z, 0 og 1. Fraværet av kvaliteter gjør verden lettere å kalkulere, men i slengen fjernes alt som er interessant, spesifikt og unikt. 

For de av oss som befinner oss utenfor simuleringen, altså i virkeligheten, så vet vi godt at Gro er mer påpasselig enn Geir, og at yogasenteret har bedre plass enn karateklubben. Men slike avveininger og dagligdags fornuft kan ikke tas med i beregningen, fordi det er for komplisert. 

Men selv et lite barn kan forstå disse forskjellene. Hvis modelleringen skulle tatt menneskeform, så ville den umiddelbart blitt umyndiggjort på grunn av sterkt svekkede sjelsevner. Den ser ikke engang forskjell på to mennesker. 

Likevel ser vi på disse hieroglyfene de presenterer oss og blir slått av ærefrykt over hvordan de kan forutsi kurver, stigninger og spredninger, og vi bøyer oss for deres diktat. I realiteten forutsier de ingenting, de projiserer et mulig utfall gitt visse forutsetninger. Disse blir foret dem av feilbarlige mennesker, og hvis forutsetningene er feil så blir modellene helt ute og kjøre.

Bedrifter som lider unødig

Et argument som ofte blir brukt er at ingen kan forvente nyanserte spesifiserte smitteverntiltak, fordi det er for vanskelig, og vi er midt i en pandemi, og myndighetene har kontinuerlig dårlig tid på alle avgjørelser. Vi må bare ha altomfattende nedstengning, for å stoppe spredningen så fort som mulig. Uansett konsekvenser for folk og næring som rammes av stengingen. 

Dette ville gitt mening, i den grad noen kunne vise til at smitte faktisk spredde seg på de stedene som ble stengt. Men det kan de ikke. Alt som kan hostes opp er en spekulativ og vag grad av sannsynlighet. Spør beslutningstakerne hva den konkrete effekten av nedstengning er, og de står mumlende svar skyldig. Og spør du om effekten av å stenge kunstsenteret, eller klesbutikken, så vil de sannsynligvis ikke engang skjønne hva du snakker om. 

Noen tror nok det er irrelevant eller misforstått å spørre hva effekten er av å stenge ett spesifikt sted, men lite er mer betydningsfullt for den det gjelder. For alle modelleringens abstrakte generaliteter så er det i hvert enkelt tilfelle faktiske folk som rammes. De bør kunne få et tydelig svar på hvorvidt deres konkurs, nedstengte by, avlyste begravelse, terapi, barsel, osv., faktisk bidrar noe for å begrense denne mytiske smitten. 

Det er verdt å minne om at utradert sosialt og kommersielt liv også er vanskelig og komplisert. Og at alle de bedrifter som bare måtte stenge uavhengig av deres fraværende smittefare, i praksis lider unødig. De er dratt med i dragsuget av en sveipende strategi som ikke hadde plass til å kalkulere og vurdere deres konkrete smitterisiko. 

Det er som å gi 30 mennesker cellegift, fordi du vet at én av dem har kreft. Det er kollektiv avstraffelse. 

Ta vare på det unike

Hvis noen vil påstå at alle steder og folk har lik smitterisiko, så avslører de bare en manglende evne til å skjelne. Hvis du går du rundt og ser kun ansiktsløse vesen og fasadefrie bygg, så lever du i en vrangforestilling og trenger hjelp. Til ditt forsvar så er mye av byen i ferd med å bli nettopp det, maskelagte spøkelser i masseproduserte leiligheter. 

Jeg tror ikke det er tilfeldig, at konsekvensene av denne matematiske tenkningen, som fjerner alle kvalitative egenskaper fra stedene de simulerer, er at nettopp de stedene som er mest særegne får størst problemer. De små, unike og stedsspesifikke, i motsetning til store generiske kjedebutikker. 

Som vi vet er de minste mest utsatt – som alltid. Det er påfallende å se i bybildet nå, at kjedebutikkene har stengt mens de lokale uavhengige holder åpent med kioskluke. Antagelig fordi de må, fordi de har ikke den korporative sparekontoen. 

Mye mulig er det komplekst å utarbeide en nyansert smittevernstrategi. Men det er ikke umulig. Fraværet er egentlig et resultat av politisk latskap, at de ikke gadd, tok tid, evnet eller orket å gå inn i detaljene, for å redde konkrete risikofrie bedrifter. Ordføreren praktisk talt bønnfalte regjeringen om nasjonale tiltak, som om ingenting er unikt med Drammen. Kanskje hun får rett. Hvis ingen snart får stoppet dette vanviddet av generelt og unyansert smittevern, så kan vi ende opp med en by som er akkurat som simuleringene – uten egenart eller kvalitet.