Ideenes avstamning. Krangel om wokes historikk, høyreekstremisme, kritisk teori, påkallelse av det onde, venstresidens radikalisme og professorers virkelighetsfornektelse

En litteraturprofessor som ikke forstår hva woke er, minner om at å dra paralleller mellom woke og kritisk teori er resonnementet til en massemorder.

(I forrige substack lovte jeg å følge opp med detaljert analyse av anklagene mot Russell Brand, og det er fortsatt planen. Artikkelen er cirka halvferdig, men underveis har ferie, forkjølelse og jobb kommet i veien.

I tillegg ble jeg distrahert av en Facebook-post fra litteraturprofessor Gisle Selnes, som var så provoserende virkelighetsfjern at jeg følte meg tvunget til å krangle.

Diskusjonen er relatert til temaet jeg skrev om i min nestsiste spalte i Subjekt, nemlig hvordan fenomenet woke enten fornektes eller uskyldiggjøres av sentrale personer på venstresiden og i etablissementet. Selnes’ post handlet om debatten som foregikk i Klassekampen om at venstresiden måtte ta et oppgjør med woke i lys av valgresultatet, og var en replikk til Andreas Hardhaug Olsens kronikk om temaet.

Selnes følger opp Audun Lysbakkens påstander om at anti-woke er amerikansk import, uvesentlig i Norge og for vagt definert, og legger til masse kvasi-kritisk surr om wokes historiske kobling til kritisk teori. Men verst av alt lager han assosiasjoner mellom anti-woke og ABB. Og han gjør det med en arroganse parret med uvitenhet som er spesielt uspiselig, særlig fordi han innehar en posisjon med stor påvirkningskraft.

Debatt på Facebook er ikke det mest givende som finnes, og altfor ofte er det bortkastet tid, spesielt fordi alt bare forsvinner ned i tidslinjens og algoritmens bunnløse sluk. Men denne føler jeg har relevans utover smålig bitching på sosiale medier, så jeg legger den ut her, hvor den kan få et skinn av varighet.)

Hvor kommer ideene våre fra?

I går ble jeg ufrivillig gjort oppmerksom på en fb-post av litteraturprofessor Gisle Selnes, hvor han langer ut mot Andreas Hardhaug Olsens utmerkede kronikk om woke i Klassekampen. Selnes føyer seg der inn i rekken av akademiske struts med hodet dypt begravd i jorda, hvor de later som at woke enten ikke finnes, eller er et uvesentlig fenomen i periferien av politikken.

Selnes skrev dette:

Jepp, Fosse fikk prisen, og vi unner ham den: Vel fortjent belønning for lang og tro tjeneste til litteraturens fremme. Noen kunne muligens mistenke at tildelingen var et resultat av antiwoke-brigadens iherdige kulturkamp: Som norsk-katolsk dramatiker er Fosse så å si programforpliktet til å mene at la vida es sueño, og at det først er i døden vi virkelig vaagner. Det skulle ikke forbause meg om vi kan lese mer om dette i Klassekampen i morgen.

Men det jeg egentlig skulle si, handler om dagens utgave av avisen: Hvor lavt er egentlig Klassekampens debatt-redaksjon villig til å legge listen for å holde den fordummende woke-debatten i live? Ja, jeg snakker om «skribent» Andreas Hardhaug Olsens «En importert kulturkrig?». Argumentativt er den så vaklevoren at den burde vært sendt tilbake med krav om ekstrem oppklaring. Den er offentliggjort som kronikk i landets tredje største papiravis, men logisk og retorisk holder den knapt russavisnivå. La meg forklare hvorfor.

De to første avsnittene inneholder to argumenter. Det første er at en tidligere antiwoke-tekst av samme forfatter høstet positive tilbakemeldinger, og derfor er det «underlig» at den er blitt beskyldt for å spore av debatten. Det andre er at Runar Døvings antiwoke-kritikk i Klassekampen 30. september «mer enn noe annet likner et ønske om å bli kompis med ungdommen». (Dette er alt som blir sagt om Døvings saklige og informative artikkel, som også er brukt som faksimile-illustrasjon.) Ingen av argumentene er i nærheten av å være gyldige.

Primært foregir Hardhaug Olsen å argumentere mot Audun Lysbakkens påstand (Klassekampen 27. september) om at woke «sier svært lite om norsk virkelighet», men «fungerer som metode for deler av høyresiden til å hente elementer av amerikansk kulturkrig til Norge». Likevel består brorparten av Olsens anekdotiske bevis av ikke-norske – primært amerikanske – kasus. Langt de fleste av disse verken kildebelegges eller drøftes, men serveres med den største selvfølgelighet som god fisk dobbeltvendt i rent mel.

Det mest foruroligende er imidlertid Hardhaug Olsens forsøk på å gi en generell beskrivelse av venstresidens woke-problemer. Her snakker Olsen som om han var ideologisk opplært av «the terrorist formerly known as ABB», som i sin tur hadde støvsugd amerikanske og europeiske alt-right-nettsider på jakt etter konspiratorisk kulturmarxisme. «Strømningene inngår ikke i en organisert bevegelse», skriver Olsen: «Snarere er woke en sekkebetegnelse på aktivisme viet avsløring av systemisk undertrykkelse. Det kan skje fra utsiden, men aktivister kommer seg òg inn i institusjonene.» Den kritiske teorien, som handler om ideologiske og insitiusjonelle strukturer, ikke om enkeltindivider, er med andre ord «woke» per definisjon. Det gjelder både Frankfurterskolen og «postmodernistene», dvs. alt-right-ideologenes fortrukne prügelknaben, som konspi-høyre oppfatter som ekstra skadelige fordi deres kritiske «relativisme» angivelig kan føres tilbake til det faktum at mange av dem var jøder.

Ingen ting tyder på at Olsen har lest eller forstått en eneste tekst av Adorno, Horkheimer, Benjamin, Marcuse eller noen av de andre busemennene han tryller frem. Han bruker faktisk den vestlige tradisjonen for radikal, kritisk tenkning – som godt kunne omfattet Kant, Hegel og Marx – som argument for at dagens «wokeisme» er et reelt problem. Debatt-redaktøren burde som et minimum bedt Olsen om å klargjøre dette punktet: Mener han virkelig at Marx og Adorno var «woke»? Var abolisjonistene «woke»? Anti-apartheid-martyrene? Hvis nei: Hvorfor ikke? Hvis ja: Hvordan kan «woke» da sies å være et nytt og suspekt fenomen på venstresiden – av alle steder?

Den håndfull norske eksempler som nevnes i siste del av kronikken, er like anekdotiske og kontekstløse som resten. Å etterstrebe en viss balanse i pensa – så vel som kritisk undersøkelse av egen forforståelse og fagtradisjon – er verken nytt eller woke, men et elementært premiss for all forskning. Ja, det er en del av universitetets idé og en verdifull arv etter opplysningstiden og dens emansipatoriske idealer. Hardhaug Olsens fremgangsmåte er stikk motsatt: Han sveiper innom en rekke fenomener og personer han åpenbart ikke kan noe om, og heller ikke har noen interesse av å forstå, i sin ukritiske jakt på billige poenger.

Det skulle vært interessant å høre hva Bjørgulv Braanen – som til stadighet murrer om et woke-hysteri han overlater til leserne å definere – mener om dette definisjonsforsøket i hans egen avis. Er det kompatibelt med hans Arve Solstad-inspirerte kulturradikalisme? Eller er Frosta-grepet som skal uskadeliggjøre persille-woke-venstre, av et annet kaliber?

Jeg har såvidt hørt om Selnes, men etter litt googling har jeg oppdaget at han har sympatiske trekk, blant annet å være tilhenger av Julian Assange og Bob Dylan, og har skrevet bøker om begge.

Det er derfor fristende å sitere Dylan til Dylan-eksperten Selnes, først og fremst «There's something happening here, and you don't what it is, do you, Mr. Jones», men også, «The masters make the rules, for the wise men and the fools», eller kanskje mest presserende «If my thought-dreams could be seen, they'd probably put my head in the guillotine». Who is «they» today, Mr. Selnes? Og da snakker jeg ikke om ikke-binære med flertallspronomen, selv om den forvirringen lett oppstår, og du kan spørre deg hvorfor.

I dokumentaren No Direction Home sier Dylan på et tidspunkt: «You can kill people with kindness too», en setning som oppsummerer mye av venstreradikalismens og/eller wokes hovedproblem. Man er så utrolig snill at raseriet mot de slemme tar fullstendig overhånd, og i overbevisningen om egen godhet finner man forsvaret for sensur, kansellering og historieforfalskning.

Selnes er ikke snauere enn at han påberoper seg overlegen kunnskap om alt fra Frankfurterskolen og postmodernisme til den «vestlige tradisjon for radikal, kritisk tenkning», og fastslår at Hardhaug Olsens kronikk «logisk og retorisk» knapt holder «russavisnivå» [sic]. Samtidig fornedrer Selnes seg til den nedrigste av alle elendige debatteknikker – å påkalle navnet til ABB.

Hva er litteraturprofessorens begrunnelse for å skape assosiasjoner til norgeshistoriens verste massemorder? Jo, det er fordi Hardhaug Olsen skriver dette: «Strømningene inngår ikke i en organisert bevegelse. Snarere er woke en sekkebetegnelse på aktivisme viet avsløring av systemisk undertrykkelse. Det kan skje fra utsiden, men aktivister kommer seg òg inn i institusjonene.» På tide med en bekymringsmelding til PST.

Setningen til Olsen er for det første helt korrekt, eller korrekt nok til å gi en orienterende generalisering av hva woke dreier seg om, innenfor rammene av tegnbegrensningen i en kronikk. Men professoren forventer en avhandling, om en betegnelse på en politisk bevegelse som alle med en halvt fungerende hjerne forstår hva er.

Men litteraturprofessoren stopper ikke der. Han påstår at Frankfurterskolen og postmodernisme, som Olsen korrekt henviser til som wokes teoretiske opphav, er «alt-right-ideologenes fortrukne prügelknaben, som konspi-høyre oppfatter som ekstra skadelige fordi deres kritiske «relativsme» [sic] angivelig kan føres tilbake til det faktum at mange av dem var jøder.» Noen setninger før denne intetsigende guilt by association, uten kilde eller engang navngivning, klager han på Olsens manglende kildebelegg og drøftelse.

Men for Selnes er det tilstrekkelig å kaste fram ABB, og følge opp med navnløse «alt-right-ideologer» og «konspi-høyre», før han antyder antisemittisme. Så bare husk det, at hvis du finner noe betenkelig med postmodernisme eller kritisk teori – for eksempel kulturrelativisme, subjektivisme eller politisering av vitenskap – da er du en slags nazi.

Jeg mener Selnes verken bør bli oppsagt eller krype på knærne og be om tilgivelse, men det er lett å forstå kanselleringskulturens fristelser i møte med en så skamløs og kunnskapsløs tekst fra en professor ved et universitet. Men Selnes har ikke måttet bekymre seg ett sekund for om hans fb-post skulle få noen konsekvenser sosialt eller profesjonelt, fordi alt han skriver der er musikk i ørene til borgerskapet.

Woke framstår bagatellmessig eller usynlig for dem som ikke er personlig rammet av det, eller som aldri ytrer en oppfatning som strider med woke-ideologisk konsensus. Professoren burde snakke med dem som har måttet forlate jobben fordi de uttrykker det krysskulturelt anerkjente faktum at det kun finnes to kjønn, eller blir hengt ut i media fordi de er kritiske til månedlang pride-flagging på barneskoler.

Selnes er i stedet opprørt over at Olsens korte kronikk ikke har nok eksempler på woke i Norge, altså enda en døvblind innvending, som indikerer at 58-åringen er fanget i en tid før internett. Han passer heller på å bemerke hvor godt belest han er i kritisk teori fra 50-tallet, og samtidig fastslå at «ingen ting tyder på at Olsen har lest eller forstått en eneste tekst av Adorno, Horkheimer, Benjamin, Marcuse».

Selnes impliserer selvfølgelig at han forstår alle disse tekstene skikkelig dypt, noe han ikke demonstrerer i teksten, og som er motsagt ved at han ikke ser den innlysende koblingen til nåtidens selvdestruktive revolusjonære. Olsen har i alle fall innsett såpass.

Å tøffe seg med overlegen kunnskap om gamle raddiser for å avslutte debatt om radikalismens nødvendighet, er at gammelt og skittent triks fra svadaideologer. “Bruk ti år på Marx og Frankfurterskolen, og så kan du uttale deg. I mellomtiden skal teoriene deres realiseres”. Woke-utgaven er at du må lese uleselig kjønnsteori for å forstå hva som befinner seg mellom beina dine, eller grundig forvirret raseteori for å forstå hva som skjer i ditt eget hode.

Du trenger ikke sette av flere år på å studere marxist-teoretikere for å forstå hvordan de har fellestrekk med nåtidens utgave av kulturradikalisme. Det holder lenge å lese wikipedia-artikkelen om «Frankfurt School». Selnes burde heller reflektere over hvordan de revolusjonære ideene til idolene hans har fått konsekvenser de kanskje ikke forutså, og løfte nesa opp fra bøkene til Hegel, Lacan og Said og observere hva som skjer i samtiden. Her kan han bruke kritikken han etterspør så intenst fra sine meningsmotstandere, og bruke den på politiske selvfølgeligheter som «mangfold», «inkludering», «likestilling» og «bærekraft», og være like stringent i konkretiseringen og eksemplifiseringen av begreper som «hat», «strukturell undertrykkelse», «systemisk rasisme» og «transfobi».

Selnes er mektig imponert over Audun Lysbakkens virkelighetsfjerne kronikk i KK, som startet denne debatten om woke på venstresiden, og som fremlegger påstanden at «anti-woke er kampropet fra ytre høyre i USA» – alltid YTRE – og advarer at «Man velger ikke bare sine kamper, men også hvem man vil alliere seg med.» Med andre ord, pass nøye på hvem som argumenterer, og ikke hva de argumenterer. Det gode selskap kan komme til å uglese deg.

Lysbakken gjentok også den grunnløse påstanden om at anti-woke er basert i myten om at «minoriteter og kvinner har fått for mange rettigheter». Ja, dette er nivået de legger seg på – at forsvar av ytringsfrihet er hat, og forsvar av kompetanse foran identitetskategorier er undertrykkelse.

Selnes truer i en tidligere post med å kanskje stemme SV, og jeg anbefaler ham å gjøre det. Han og Lysbakken bør fortsette å flagge kvotering, brunbeising og kjønnsteori høyt og stolt, så kanskje ytre venstre daler enda lenger ned i den politiske oppslutningens avgrunn.

…………..

Selnes fulgte opp i kommentarfeltet med denne replikken:

Dersom du hadde vært litt mindre opptatt av å gjøre deg til foran skjermen, og mer opptatt av teksten du kritiserer, ville du skjønt at henvisningen til ABB var til den eneste kjente publikasjonen av ham, nemlig «2083. A European Declaration of Independence». Den åpner med flere kapitler om «politisk korrekthet» og «kulturmarxisme», stjålet fra engelskspråklige ytre høyre-portaler, med en argumentasjon som på vesentlige punkter overlapper med Olsens. Frankfurterskolen og postmodernismen fremstår her som de verste fiendene. Wikipedia er listet som en av de viktigste kildene. Å påpeke dette er ikke brunskvetting, men et empirisk faktum. Hvis man ikke vil bli assosiert med en slik posisjon, og et slikt nivå, får man gjøre en innsats for å sette seg inn i materien og uttrykke seg annerledes.

At de du kaller «marxist-teoretikere», har «fellestrekk med nåtidens utgave av kulturradikalisme», er en selvfølge. Igjen: Hadde du vært mindre opptatt av generisk kjekkaseri og heller konsertert deg om saken, ville du sett at mitt poeng var det stikk motsatte: Ja, selvsagt driver Adorno & co. – og Marx, eller Hegel, for den slags skyld – også med kritikk av ideologiske strukturer og sosiale mekanismer, og ikke bare av enkeltindivider og deres uttalte meninger. Det gjør alle tenkere som sogner til den radikale venstresiden, i større eller mindre grad.

Dersom dette er det samme som å være «woke», er det ikke noe nytt, og «woke» er følgelig en overflødig betegnelse. (I tillegg er det et snodig valg å bruke denne forbindelsen som «antiwoke»-argument i «venstresidas dagsavis».) Men hvis det ikke er det samme, burde vi få vite hva som skiller «wokeismen» fra den den kritiske teorien, samtidig som det ble godtgjort at den er et reelt problem som særlig hører hjemme på (den norske) venstresiden. Olsen & co. må med andre ord bestemme seg – og de må lære seg å argumentere. Det ser for øvrig ut til å gjelde deg også.

Ha en fortsatt fin helg.

Mitt svar var som følger:

Jeg hadde vært mer åpen for å ta imot tips om argumentasjon fra deg, hvis du ikke presterte å belære om å holde seg til «saken», og samtidig dobler innsatsen på benevnelsen av ABB.

For det er mange empiriske faktum her i verden, og hvordan de velges er sjelden tilfeldig. Du har kanskje hørt noe om det i kritisk teori. Og rett som det er kan et gitt «faktum» villede mye mer enn det klargjør.

Det finnes dem som ser uheldige følger av kritisk teori og postmodernisme, eller bruker Wikipedia, uten å begå massemord. Til og med finnes folk som er skeptisk til politisk korrekthet, uten at de syr sine egne uniformer og lager fantasihær i hodet. Dette tipper jeg du egentlig forstår, men velger å overse det, for å skape en assosiasjon mellom meningsmotstandere og en psykotisk drapsmann.

Men muligens er folk som er fortapt i «kritikk av ideologiske strukturer og sosiale mekanismer» ute av stand til å spore opp individet, og forviller seg i alle de usynlige prosessene som oppløser enkeltmennesket. Deri har vi også mye av den autoritære og totalitære kimen i både marxisme og dens «kritiske» arvtagere. Dem som påberoper seg å ha skuet hele den historiske prosessen med perfekt klarsyn for deretter å påta seg å innføre utopia med makt, de er megalomane og innbiller seg å være Gud. Kierkegaard knesatte Hegel med slike innvendinger for ca 170 år siden, og de innsiktene er tilgjengelig for alle som er villig til å undersøke.

Altfor mange er rammet av denne forfengelige frykten for å assosieres med feil folk, som gjør at de blånekter for hva som foregår rett foran øynene deres. De og du er ikke opptatt av saken overhodet, men av hvem som er for og mot. Er Desantis mot å undervise barn i de facto raseteori og at kjønn er subjektivt? Da er jeg for. Sier en random professor at «alt-right» er mot politisk korrekthet? Da er jeg for.

Det er ikke argumentasjon, eller tenkning, eller å holde seg til «saken». Det er overfladisk sosial posisjonering. Ingen prinsipper, ikke noe forhold til fakta eller kunnskap, bare hvem har «riktig» og snillest mening. Du bringer null substansielt til debatten ved å påpeke hva ABB rasket sammen i den paranoide vrangforestillingen av en tekst-collage eller «manifest». Tvert imot tar du oppmerksomheten så langt bort fra saken som mulig, og sleper inn et hav av irrasjonalitet og følelsesladd respons. For øvrig et av wokes definerende kjennetegn.

Veit du hvem som er motstander av Desantis’ anti-woke agenda? Du og Joe Biden. Han er medskyldig i Irak-krigen og Obamas dronebombing. Bare et empirisk faktum. Marxister er heller ikke akkurat uskyldsrene, og det slutter aldri å forundre at norske intellektuelle kan stolt og selvfølgelig oppgi både Marx og åpne kommunister som inspirasjon, mens de samtidig blåser seg opp med moralsk harme over de høyreekstreme tendsene i forsvar av ytringsfrihet.

Jeg antok at problematiseringen din av begrepet woke bare var trassen, men du virker å oppriktig ikke forstå hva det dreier seg om. Kort oppdatering: «Woke» er et uttrykk fra afro-amerikansk folkespråk, og ble ca 2010 en referanse til å være våken om såkalt strukturell og/eller systemisk rasisme, og ble etterhvert et samlebegrep for å være bevisstgjort om undertrykkelse av et helt utall identitetskategorier, alle definert ved å avvike fra såkalt «hvithet» og heteroseksualitet.

Woke henviser til den spesifikke formen av kulturradikalisme som har oppstått på 2000-tallet, som er spesielt kjennetegnet ved overfølsomhet, og av å oppkonstruere eksempler på undertrykkelse. Foruten å dele sin forgjengers forkjærlighet for autoritær kontroll, sensur og demonisering av politisk motstand.

Så nei, Adorno var ikke woke, like lite som han var postmodernist.

Bevegelsen bort fra økonomisk analyse og forsvar av arbeiderklassen til et manisk oppheng i «identitet», er den kanskje mest definerende nyvinningen, og det som venstresiden nå roter seg vekk i. Det eneste interessante poenget du ufrivillig rører ved her, er om denne utviklingen er implisitt i venstreradikalismen, eller et avvik.

Woke har riktignok flere opphav – som religiøsitet og utbredt psykisk lidelse – og er en samlebetegnelse uten matematisk presisjon, slik alle begrep som henviser til sosiale og politiske fenomen er – akkurat som «liberalisme» eller «sosialisme» – men det har forklaringsverdi likevel. Å avvise fenomenets eksistens med kverulant kritikk som aldri benyttes på egne, langt vagere, sentrale begreper, er enten uredelig eller uvitende.

En måte å få grep om fenomenet, er å bekjentgjøres med hvordan det utspiller seg i praksis. Én sentral karakteristikk er å definere folk utifra bakgrunn og identitetskategorier, slik du gjør i fb-posten din om Lysbakkens kronikk, hvor du beklager deg over venstresidens «privilegerte hvite menn på min egen alder».

Som professor tilhører du maktstrukturen, den som Frankfurterne dine brukte så mye energi på å beskrive og bekjempe, og som Marcuse anbefalte revolusjonære å infiltrere. Og der oppstår også et av de spennende paradoksene i dette eventyret, fordi nå har gateaktivistene inntatt sjefsstolene i både akademia og politikk, hvor de vanskjøtter makten, og må møtes med sin egen kritiske teori. Hvis du og/eller de plages av tilstedeværelsen til hvite privilegerte menn i maktapparatet, så finns det en effektiv løsning på problemet, nemlig å si opp stillingen din. Kanskje er det best for alle.