Apocalypse Dude - Thomas Seltzers angst for fascistisk undergang

Thomas Seltzer ser fascisme i alt fra kulturradikale på 1960-tallet til markedsliberale på 2020-tallet. Hvor alvorlig skal vi ta ironikerens angstfylte advarsler om høyreekstrem maktovertagelse?

En pyntet Thomas Seltzer i ferd med å gjøre en romersk salutt.

(dette er en lang fotnote, eller en føljetong, til min siste spalte i Subjekt hvor jeg tar for meg Thomas Seltzers anklager om fascisme mot Trump, Vance og Maga, og videre om hva han og tilsvarende alarmister legger i fascismebegrepet.)

Med ironikeren Thomas Seltzer kan det ofte være vanskelig å vite om han kødder eller ikke. Overdrivelser og oppspinn er gjengangere i artigkaren fra Follo sine beskrivelser av amerikansk politikk, og han avgir gjerne sine dramatiske konklusjoner med et folkelig tonefall som minner om noe man hører fra bardisken rett før stengetid, som om det bare er prat.

Likevel levnes liten tvil om at han serriøst mener den ytre høyreekstreme fascismen er i ferd med å overta Amerika. For det aller meste han har levert i sosiale og vanlige medier de siste årene bærer preg av frykt og avsky for den amerikanske høyresiden og dens bekmørke understrømmer.

Men hva som ligger i dette fascisme-begrepet forblir et mysterium både hos Seltzer og de mange andre som ukritisk kaster det rundt seg. «Fascisme» virker ofte å bare betegne alt som ikke er sosialdemokratisk, og begrepet hentes frem ikke for å henvise til en konkret politisk ideologi, men til en mytologisk ondskap. «Fascisme» er den uspesifiserte angstens objekt, mørkets egen idé. Eller bare en merkelapp for å delegitimere alt og alle du er uenig i.

Fascisme og autentisitet

Et godt eksempel på Seltzers milevide fascismeforståelse viser seg i innledningen til boka hans, Amerikansk Karmageddon. Den skal jeg se litt nærmere på her.

På aller første side i boken advarer forfatteren om den skjulte fascismen i intellektuelles jag etter ekthet og autentisitet. Den koblingen er jo ikke helt gjengs, men den gis et skinn av filosofisk-psykologisk innsikt om den voldelige autoritarismens opprinnelse, og presenteres for leserne som en selvfølgelighet. Reelt sett er den skumle koblingen tendensiøs og ekstremt generell, og det er karakteristisk for hele jakten på nyfascismen.

Seltzer har lenge vært åpent skeptisk om «det autentiske», noe man kunne mistenke har forbindelse med hans bakgrunn i et band som aldri var «seg selv», men i stedet iscenesatte karikaturer av homo-nazier mens de lånte fritt fra rockehistorien.

Tilsynelatende var det noe mer enn bare svart humor og ironi bak dette stilvalget, en slags bevisst opposisjon mot det inderlige, og den underliggende tankegangen virker å ha forgreinet seg i Seltzers politiske betraktninger. En idé om at noe råttent er gjemt inni et vestlig/europeisk behov for det opprinnelige eller autentiske, noe Seltzer gjør et poeng av å overhode ikke delta i. Her fra bokens første avsnitt:

[Denne boka] er dels en reiseskildring fra USA. Reiseskildringer og reportasjer fra USA skrevet av europeiske intellektuelle og kulturfolk finnes det mange av. Felles for disse er at de er skrevet av nettopp europeiske intellektuelle og kulturfolk, noe som betyr at de skildrer det amerikanske og amerikanere som noe eksotisk som både fascinerer og vekker avsky. Og nesten uten unntak med det europeiske åndsmenneskets evige fetisj for det ekte og autentiske som feite colaflaskebånn-briller. De brillene har ikke jeg. Å redusere mennesker til estetiske objekter – til pyntegjenstander eller statister i en teaterforestilling, eller ugress som kan lukes ut av samfunnets blomsterbed – er fascismens kjerneprosjekt, og jeg vil bare minne de som bedriver sånt om at det maltrakterte liket av den italienske fascistlederen Mussolini i 1945 ble hengt opp ned til spott og spe på et torg i Milano av folk som var lei av å være estetiske objekter.

Estetikk eller vendetta?

Ikke alle er klar over at Mussolinis døde kropp, hengt fra et tak sammen med fire andre drepte fascistledere, ble hånet og forbannet av frigjorte italienere fordi de var lei av å være «estetiske objekter». Heller ikke så mange historikere, meg bekjent, har fokusert på akkurat den følelsen i befolkningen. Derimot rapporterte BBC like etter hendelsen om en kvinne som hadde fyrt av fem skudd i Il Duces lik og sagt, «fem skudd for hver av mine henrettede sønner». Andre spyttet på og steinet likene, muligens også de motivert av et personlig traume.

Ytterligere sju drepte fascister var stilt ut på torget den dagen, alt i alt 12 menn, som tilsvarte et antall antifascister som hadde blitt henrettet av det totalitære regimet på akkurat samme sted ett år tidligere. Med andre ord, seansen var langt mer karakterisert av vendetta, enn noen høyttravende, abstrakt forestilling om egen estetisering. Det samme kan sies om politiske mord utført av fascistene, som mer troverdig kan anses som et brutalt strategisk grep for å utrydde fienden, enn at det var motivert av en slags «fetisj» for autentisitet.

Seltzers vidåpne fortolkning av fascismen inkluderer altså å gjøre mennesker til statister eller pyntegjenstander, noe han på egen hånd definerer som fascismens kjerneprosjekt. I motsetning til, for eksempel, en politisk bevegelse som gjennom voldelig maktutøvelse vil skape en totalitær stat med en diktatorisk leder som regjerer over et selvdefinert overlegent folk.

Fortolkningen her er ganske ironisk, når det kommer fra en mann som på mange måter har gjort estetisering av folk og bevegelser til sin spesialitet. NRK-mannen har et helt spesielt talent for å fange sære subkulturer og miljøer i egenartede karakteristikker, noe som krever å nettopp gjenkjenne visse estetiske eller overfladiske gruppeegenskaper.

Det må sies at absolutt all observasjon av en fremmed gruppe vil inneholde en form for «estetisering», eller en reduksjon av deres individualitet, og å likestille dette med voldelig autoritarisme er både paranoid og farlig.

Å gjøre noen til et «estetisk objekt» foregår hver gang du observerer et menneske kun ved overfladiske egenskaper som utseende eller klesstil, noe alle gjør hele tiden. Men den dagligdagse observasjonsmåten har blant annet feministiske teoretikere forsøkt å fremstille som iboende negativt, såkalt objektivering, og denne ideologiske forvirring virker speilet i Seltzers fremstilling.

Barbari for det gode

Vi kan merke oss hvor sømløst Seltzer forsøker å skape overgangen fra «europeiske kulturfolk» som ser på amerikanere som noe eksotisk, videre til en brutal og autoritær politisk bevegelse. Seltzer antyder her at hans eget folk, amerikanerne, har blitt offer for et farlig fascistisk blikk fra en nedlatende norsk overklasse, nesten som om han tilhører en utsatt minoritetsgruppe. Og denne følelsen virker å drive et stort sinne mot noe generelt norsk eller europeisk.

Hans egen forakt for «antiamerikanisme» og det europeiske aristokrati han mener det oppstår fra, opptar mye av bokens åpningssekvens, komplett med en trussel om hva som kan skje med den typen folk. Det er også bemerkelsesverdig at det rene barbariet som offentlig opphenging og skjendig av avlivede fiender må sies å være, fremstilles av Seltzer som noe ganske tøft, et slags this is what you get, rettferdiggjort av fiendens ondskap.

Man kan kanskje ikke bebreide italienske motstandsfolk for å forfalle til bibelske hevnaksjoner i kjølvannet av et brutalt regimes fall, men det er heller ikke noe å hause opp. Å besvare barbari med barbari, øye for øye, er selvfølgelig også opprinnelsen til nettopp brutale regimer i mange tilfeller.

Men Seltzers henvisning til Mussolinis bestialske endelikt som en advarsel til kulturfascistene som skriver reisebrev (?), er betegnende både for de ekstremt frie assosiasjonene i spill her, og for en «antifascisme» hvor brutalitet er helt ok så lenge man kjemper på de godes side, og hvor alle man ikke liker kan gis merkelappen «fascist».

Ett av mange problemer ved den typen lealaus tankegang, er åpenbart at fienden kan feilidentifiseres, og at altfor mange slenges oppi sekken av de foraktelige. Når Seltzer eksempelvis drar linjen fra norske kulturjournalister til italienske fascister, som tydeligvis deler et underliggende behov for det autentiske, og/eller eksotifiserer amerikanere, så er det ingen grenser for ille det kan gå hvis ideologer med en hans overbevisning skulle regjere. «Liker du det ekte? Da har vi en plass i giljotinen til deg.»

Femi fascister

Det er betegnende at hans sju sider korte innledning har hele 15 fotnoter, hvor blant annet ord som «napalm» og «shoegaze» er ansett nødvendig å forklare og belegge, mens det er lite utbrodering om hyper-generelle påstander som at jakten på ekthet er fascistisk.

Fraværet av belegg er spesielt påfallende i en sveipende påstand Seltzer presenterer om nordmenn som elsket USA på 70-tallet. De besto av to grupper, blir vi fortalt – sørlendinger som «ga barna sine navn som Krystal og Blake», og de som «elsket at amerikanske fly bombet gule småunger». Ingen fotnote der.

Angivelig viste sistnevnte obskure gruppe sin forkjærlighet for barnedrap ved å gå med en pin som avbildet Sør-Vietnams statsminister fra 1965-1967, Nguyen Cao Ky, en mann Seltzer beskriver som «en flamboyant og smått feminin fargeklatt som likte å være på TV, der han blant annet erklærte sin kjærlighet til Adolf Hitler».

Vips, så er nordmenn som støttet USA i Vietnam blitt til nazister, og muligens homoer.

Behovet for å påpeke at Ky angivelig var flamboyant, er enda et karakteristisk trekk ved Seltzers motstandskamp, hvor han liksom gir et nådestøt til homofobe nynazister ved å «sverte» heltene deres med femininitet. (Hvor mange norske nazister/fascister hadde egentlig en femi vietnamesisk politiker som helt?) Denne typen selvmotsigende fornærmelse – som å ville beskytte homofile og samtidig latterliggjøre motstandere for å være det – gjentar seg ofte fra dem som påstår å stå på barrikadene for toleranse.

Dårlig moralsk smak

Innledningen til Amerikansk Karmageddon går hardt ut mot antiamerikanisme, men fordømmer samtidig den amerikanske krigsmaskin, overgrepet mot urbefolkningen, og USAs rasistiske historikk generelt. Sistnevnte momenter kan sies å være viktige bestanddeler i mye såkalt antiamerikanisme, om ikke dens årsak, men halv-amerikanske Seltzer vil ha både-og. Han vil liksom legge beslag på det folkelige og gode amerikanske som han selv tilhører – lavkultur og salt of the earth – og samtidig definere det som, tør vi si, det autentiske Amerika, mens volden, rasismen, imperialismen og turbokapitalismen er forbrytelsene til eliten.

USA-elskerens kamp mot eliter i både Europa og USA er begrunnet med at overklassen har denne fetisjen for estetikk, og med den en overfladisk forakt. For å underbygge dette henviser han til et essay fra 1952 i det konservative tidsskriftet Spektrum, skrevet av «skipsredersønnen» Jens Bjørneboe. Seltzer påstår at for den Bjørneboe var det «ikke Ku Klux Klan og nesten-utslettelsen av de amerikanske urinnvånerne som var det kritikkverdige ved Amerika, men banale, glorete ukeblader med mere bilder enn tekst, samt allment tilgjengelige forbruksvarer.»

Vi skal tro at forfatteren bak Bestialitetens Historie var mer opprørt over amerikaneres dårlige smak enn av USAs diverse voldelige overgrep mot folkegrupper. Dette er åpenbart en tolkning som passer best med Seltzers egen tese enn med Bjørneboes overbevisninger, men den typen snarvei er ikke så farlig når et dyptpløyende moralsk poeng skal bankes inn, nemlig at det er Europas overklasse som er historiens største syndere.

En kan spørre hva Seltzer prøver å bevise med å fastslå sin overlegne avsky for Ku Klux Klan og utslettelsen av indianere. Ett svar er at den avskyen liksom skiller ham fra – eller hever ham over – de hykleriske norske aristokratiske kulturradikale.

Det skal likevel godt gjøres å skille seg ut ved å fordømme folkemord, men dette er en vanlig venstreideologisk dydsposering, hvor man tar etiske selvfølgeligheter og later som at ingen andre støtter dem, når sannheten er at mange bare sparer seg for å skryte av det, og ser på det nettopp som selvfølgelig.

Det er også noe paradoksalt at Seltzer forarges så fælt av snobbete smaksdommer, tatt i betraktning hans egen rolle som smakspolitimann av høyeste rang. Få i norsk offentlighet har vært så frempå med å analysere, dekonstruere og angripe det han anser som dårlig smak, i alt fra indierock til litteraturpreferanser til politiske overbevisninger.

Den sinte raddisen

Seltzers originale vri er øyensynlig at han retter kritikken mot venstreradikale, og peker ut deres etiske skuespill. Det treffer for så vidt godt. Men svaret hans er å være mer katolsk enn paven – det er han som har den ekte medfølelsen.

Selve overfokusering på undertrykkelse og lidelse er venstreradikalt i essens, og særlig hvordan disse grusomheter skal være overrepresentert i Europa og USA, i stedet for å være en menneskelig kjensgjerning i all historie – og generelt mye verre utenfor Vesten, spesielt i vår tid.

Uansett hvor mye Seltzer vil være en hardtslående sentrist som omfavner forbrukersamfunn og lavkultur, eller hva han er nå, så ligger den sinte raddisen i bånn og messer om urettferdighet og ulikhet, mens han skylder på de rike og hvite. (To kategorier han selvfølgelig tilhører selv.)

Ifølge Seltzer er det «ideen om USA som et samfunn som mangler hierarki – der makt og ressurser er fordelt i form av en totempæl eller pyramide – som byr så mange europeere imot». Den folkelige forfatteren føler her behov for å forklare ordet «hierarki» til leserne sine (hva med «totempæl»?), øyensynlig som en anti-hierarkisk håndsrekning til dem som ikke forstår slike aristokratiske vendinger. Men når det kommer til selve innholdet i påstanden hans, er det knapt forklaring overhodet, bare stadfestelse.

Han virker å mene at en slags amerikansk likhetstanke er det som provoserer hovmodige protofascistiske europeere. Men er USA en bastion for likhet og god fordelingspolitikk? Kanskje kan den forestillingen forsvares med en henvisning til det idealiserte Land of Opportunity, hvor alle får en sjanse hvis de jobber hardt og så videre. Men essensen i venstrevridd kritikk av USA, som Seltzer slenger seg på helhjertet, er at mulighetene i mulighetenes land er forbeholdt de få, og at de undertrykkende kapitalsterke saboterer mulighetene til alle andre enn seg og sine. Med andre ord må den falske friheten korrigeres av sosialisme.

Fascistisk kapitalisme og markedsliberalisme

Seltzer ustanselige angrep på Trump og Maga-bevegelsen minner mye om den forakten for underklassen han påstår å bekjempe, uansett hvor mye han mener å rette kritikken mot toppen. For det er ikke bare de foretrukne lederne, men også verdiene til millionvis av vanlige amerikanere som Seltzer sverter som fascistisk og foraktelig. Med mindre patriotisme, liten stat og større individuell frihet nå bare skal forstås som et eliteprosjekt.

Tross sin bravado i forsvaret av det uramerikanske driver han kontinuerlig og samstiller de mest amerikanske verdier av dem alle, markedsliberalisme, entreprenørskap og innovasjon, med hatefull autoritarisme. Sosialist-Seltzer har bestemt seg for at the billionaires, som helten hans Bernie Sanders alltid referer til, er den store Satan, og at deres rå egoisme er så og si identisk med Hitler. For i tillegg til den venstrevridde kulturelitens autentisitetsjag, så er også høyresidens kapitalisme faktisk en skjult fascisme.

Du får ikke noe forsvar av Jeff Bezos eller arbeidsforholdene hos Amazon fra meg, men hvis man skal ut på politisk korstog så er det greit å ha et minimum av politiske distinksjoner. Og skal du først hate milliardærer som sådan, og deres politiske innflytelse, så kan man iallfall ta høyde for rikingene som støtter og finansierer ditt eget synspunkt, for eksempel George Soros og Bill Gates. Dette selektive utvalget vitner om at det ikke er pengene som plager, det er politisk tilhørighet.

Det har blitt et nytt standardargument at Trumps bakgrunn fra bisniss, sammen med vektlegging av liberalisering av økonomien og minimering av statlig innblanding, egentlig er noe fascistisk. Fordi «lite stat» er en kode for «masse stat». Både ultraliberalister og kristenkonservative – for eksempel Seltzers forhatte «Ron Defascis» [Ron Desantis], som han kaller ham – er egentlig autoritære rasister, som vil bruke statsmakten de prinsipielt og åpent opponerer for å iverksette sin dystopi.

Seltzer mener også at presidentens allianser med pengesterke peker hen mot den «korporative staten», et samrøre mellom stat og næringsliv som visstnok skal karakterisere fascisme. Mulig det, men hvordan dette rammer Trump spesielt er vanskelig å fastslå, særlig i kjølvannet av en Biden-regjering som har skyflet billionvis til Big Pharma og det militærindustrielle kompleks.

Igjen er det altså en hyper-generell, konspiratorisk kobling, der en politikers samarbeid med næringslivet gir det mørke assosiasjoner til fascisme.

Sosialistiske verdier er ikke nødvendigvis best

Veldig mange er enige i at den ekstreme konsentrasjonen av pengemakt i USA er et alvorlig samfunnsproblem, og at tøylesløs kapitalisme som har ingen andre verdier enn profitt, er destruktivt for nasjon og samfunn. Rent faktisk er disse bekymringene en vesentlig del av Maga-bevegelsen, hvor kravet om å beholde produksjon innenlands, å beskytte amerikanske arbeidsplasser, og å ansvarliggjøre finansverden, var høylytte fanesaker.

Også Trumps fokus på ulovlig innvandring var rettet mot å verne arbeiderklassen, eller iallfall vant støtte med det budskapet. Kritikken fra den nye høyresiden var nettopp at skruppelløse kapitalister ønsker ulovlig innvandring for å få billig arbeidskraft. Men svaret fra venstresiden, og Thomas Seltzer, var å så bunnløs tvil om oppriktigheten bak disse argumentene. For den egentlige motivasjonen var selvfølgelig hat, rasisme og fascisme. Å ville beskytte amerikansk arbeiderklasse, er bare et skalkeskjul for en grumsete nasjonalisme.

Hva dette munner ut i, er at å ville sikre grenser og ta vare på egen innbyggere, og i det hele tatt ha en nasjon i noen meningsfull definisjon av ordet, er hatefullt og farlig. Derfor må man gå for det motsatte, nemlig åpne grenser og globalisme, som tilfeldigvis samstemmer godt med kommunistisk internasjonalisme.

Men det kan tas høyde for at beskyttelse av arbeiderklassen og andre «undertrykte grupper» ikke må være den høyeste politiske verdi, slik det er for marxister og sosialister. Kanskje individets frihet står sterkere både for Musk, Trump og flertallet av amerikanere. Og det er fullt mulig, endog sannsynlig, at Trump og særlig velgerne hans har en helt reell overbevisning om verdien i å bevare amerikanske verdier, og nasjonen og dens interesser. Er det også fascisme?

Venstrevridd og særlig europeisk kritikk av amerikansk politikk bærer preg av motstand mot selve presidentembetet, å velge nettopp én mann som skal representerer folket – ikke et parti eller gruppe eller kollektiv. Systemet er sterkt individualistisk også i den forstand, i troen på hva ett enkeltmenneske kan utrette, og at en overordnet leder er best. USAs grunnlov gir stort handlingsrom til presidenten, den utøvende makt, hvis han ønsker det. Men hvis han faktisk griper den, så blir fremstillingen igjen fra europeiske parlamentarikere og byråkrater at det er «sterk mann»-tendenser.

For disse antifascistiske beskytterne av demokratiet, er egentlig mer motstandere av det amerikanske demokratiet og dets design.

Saken er at det venstrevridde sosialdemokrati som Seltzer så innstendig mener er best for USA, ikke nødvendigvis er i overensstemmelse med hverken amerikansk tradisjon eller ønskene til flertallet av befolkningen. De prioriterte andre verdier dette valget, og det var ikke fascisme de stemte på. Det var bare til høyre for norsk sentrum-venstre, men for Seltzer og hele det norske kommentariat er dette til-høyre-for blitt ensbetydende med en diffus mørk masse av ytre høyreekstremisme – det vil si ondskap.

Når folk velger ikke-venste, da stemmer de «mot sine egne interesser», og er alltid forledet på en eller annen måte. That’s what leftist democracy looks like.

Uforpliktende moraldommer

Kanskje ironiker Seltzer ikke forventer å bli tatt bokstavelig – eller bli tatt på alvor – i alle disse vidtrekkende beskrivelser om det idémessige grunnlag for fascisme i nåtid og fortid.

I en annen fotnote i innledning til Amerikansk Karmageddon innrømmer Seltzer mer eller mindre at alt han skriver skal tas med en klype salt, da han forteller om sin inspirasjon fra bloggeren Erik Ribsskog. Ribsskog skrev i «tankestrøms form», i et «univers» som besto av «bisetninger», forklarer Seltzer. «Livet selv definert som en mekanisk strøm av bisetninger. Det resonnerer godt hos meg!», skriver han videre, og forteller at betraktninger i tråd med den livsfilosofien alltid avsluttes med et «Ja ja. Bare noe jeg tenkte».

Det er muligens en god oppsummering av en type ironisk, uforpliktende Generasjon X-perspektiv, og også av en fremmedgjort postmodernist fortapt i informasjonsstrømmen, hvor bruddstykker er det eneste virkelige i en verden hvor ingenting er virkelig. Samtidig er det selvfølgelig en ansvarsfraskrivelse.

All kritikk av Seltzers tilsynelatende ståsted(er) kan sikkert tilbakevises med flere tankestrømmer og bisetninger, som videre tåkelegger hvor han egentlig står. Han mente ikke at kulturfolk er fascister. Det var en bisetning.

Men tross den uforpliktende tankestrømmen ender han likevel opp med lidenskapelige moraldommer og ofte illsinte tirader mot dem som kritiserer de mangslungne teoriene hans, et paradoks som karakteriserer mye av den postmodernistiske venstreideologien han (noen ganger) hegner til.

For det er lite tegn til et uskyldig og relativistisk «bare noe jeg tenkte» i Seltzers mange iherdige fordømmelser av opposisjon til hans generiske NRK-sentrum-politikk, og i hans aktive promotering av konspirasjonsteorier om en verdensomspennende fascistisk maktovertagelse. Da er det tvert imot ekstremt bastante kategoriseringer av den bredt definerte fienden, som han formidler uimotsagt fra Norges største medieplattform i radio og TV, med en vagt definert tittel som USA-ekspert.

En stemme for det bestående

Seltzer er god på å lappe sammen collager av løsrevne sitat og obskure referanser for å gi inntrykk av innsikt, men ved nærmere undersøkelse er det vanskelig å skille dette lappeteppet fra de ville og tilfeldige kombinasjoner av mønstre en ser hos konspiratorikere.

Konspirasjonsteorier og frittflytende innfallspregede politiske analyser kan være morsomt nok det, og i motsetning til Seltzers kumpaner i kampen mot en politisk ideologi som døde i 1945, så ønsker jeg ikke å sensurere eller kansellere dem som tenker annerledes enn meg. Men realiteten er at Seltzers perspektiv er konformt og generelt representativt for norsk maktelite, og blir gjentatt i diverse former overalt i riksmedia.

Seltzer får masse midler og sendeflater av statskanalen til å formidle sin statsaktivisme til hundretusenvis, og det aller minste en rikskringkaster kunne gjøre er å balansere ut perspektivene i kanalen vi alle betaler for. Men som vi vet altfor godt, det er kun ved å kore på myndighetenes refreng at man får spilletid på den store scenen.

.